Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I høst fikk en god kollega en vond telefon mens vi var på jobb. Et nært familiemedlem var død. Han hadde tatt selvmord.
Etter kort tenketid bestemte kollegaen vår seg for å fortelle nøyaktig det til alle oss som var på jobb den dagen.
– Det skal ikke være skam og tabu rundt selvmord. Det er bare sånn det er. Han tok selvmord, sa hun til oss da vi samlet oss i redaksjonslokalene.
Hun hadde alle spørsmålene som dukker opp i en slik situasjon. Kunne hun ha sett, burde hun ha gjort.
Men hun ryddet en ting av veien både for seg selv, og omgivelsene. Hun var åpen.
Og for en hjelp hun ga oss. Vi kunne forstå hennes situasjon, og også snakke om det vanskelige på en helt annen måte enn om dødsårsaken skulle være noe vi spekulerte i, og snakket om bare i gangene.
Hun sa også selv at hun var glad hun valgte åpenheten, for den gjorde det enklere å komme tilbake på jobb etterpå.
Naken sannhet
Romjulas triste nyhet om at Ari Behn har tatt sitt eget liv har gjort at Mental helse kan fortelle om storm på sin hjelpetelefon. De kom med samme oppfordring om å tørre å spørre i nyhetssendingene andre juledag. De har ikke sett noe som skulle tilsi at et slikt spørsmål trigger noe som helst, snarere tvert om.
Behn har vært åpen om sine utfordringer. Familien meddelte offentligheten både dødsfallet, og den nakne brutale sannhet om at han hadde tatt sitt eget liv.
Endring i pressens omtale av selvmord
Fram til 2006 var en enige om selvmord ikke skal omtales. Så kom en endring. I Vær varsom-plakaten heter det nå «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»
I høst har en viktig diskusjon endt med en veileder til norske redaktører. Vi er på en annen kurs, men ikke uten at det fortsatt er mange dilemmaer.
Det viktigste er kanskje at vi er enige om at åpenhet kan bidra til å redusere tabuene. Derfor er første råd; vær åpen.
Dropp kodespråket
Råd nummer to til oss redaktører er å unngå omskrivinger. Kodespråket «funnet død», ikke mistanke om noe kriminelt» og «personlig tragedie» er eksempler på det.
Tabuene, ja kanskje kan vi kalle det tabutåka, har gjort at mediene har håndtert selvmord på en helt annen måte enn alt annet i journalistikken. Det har neppe skapt noe annet enn forvirring og misforståelser.
Med nøktern informasjon om det som har skjedd kan vi kanskje unngå rykter, og heller vite. Nok en gang vil jeg bruke vår gode kollega som eksempel på verdien av det.
Vi må ut av tabutåka, og si det som det er.
Dystre tall
I midten av desember skrev vi i Ringerikes Blad om økningen i antall selvmord. Tallene er brutale.
674 personer tok sitt eget liv i 2018. Tallet for 2017 var 595. Av disse var 472 menn og 202 kvinner. Blant menn var det flest selvmord i aldersgruppene 20–24 år (49) og 50–54 år (49). Blant kvinner var det flest selvmord i aldersgruppen 50–54 år (28). Den største økningen hos kvinner var i aldersgruppen 30–34 år, som har økt fra 6 til 21 tilfeller.
Selvmord er den ledende dødsårsaken blant menn i alderen 20–24 år. Rundt 5000 innleggelser i somatiske sykehus skjer som følge av selvmordsforsøk, og rundt halvparten av alle akuttinnleggelser i psykiatrien skyldes selvmordsfare.
– Selvmord er derfor et tema mediene ikke kan unngå å omtale, heter det i norsk redaktørforenings veileder om selvmord.
Det er tørre tall, og de er vonde å lese. De som er tettest på kjenner helt sikkert på en bunnløs fortvilelse over at dette kunne skje. Kanskje også med spørsmål om hvorfor.
Spør – og vær konkret
– Det er veldig skremmende. Det er jo ikke den veien vi vil at det skal gå, uttalte Siw-Anita Tragethon (50) fra Hønefoss til Ringerikes Blad.
Hun vet hva hun snakker om. Hennes mann tok sitt eget liv i 2006, bare 40 år gammel.
I dag holder Tragethon kurs i forebygging av selvmord. Hennes viktigste budskap til oss alle er å ha litt kunnskap om faresignaler. Og kanskje viktigst, hun utfordrer oss på å tørre å spørre om vi er bekymret for at noen vurderer å ta sitt eget liv. Anbefalingen er å være helt konkret. Hun mener «Tenker du på å ta selvmord» er et legitimt spørsmål når vi er bekymret for nettopp det.
Tragethon får støtte fra psykologspesialist Ragnhild S. Dypvik Norstrøm. Hun kan fortelle at halvparten av dem som tar selvmord aldri har vært i kontakt med helsevesenet. Det kan fortelle oss at alle vi andre rundt er svært viktige observatører som både kan ta praten, og bidra med å formidle beskjed om behov for hjelp når noen sliter.
Mager trøst
Ari Behn vokste opp i Moss, og lokalavisen Moss Avis skrev det så sterkt allerede timer etter at nyheten ble kjent.
«Ingen har det verre nå enn Aris aller nærmeste. Vårt håp er at de kan finne trøst i at en hel by og et helt land står rundt dem i sorgen, og at deres modige og forbilledlige åpenhet om Aris valg kommer en annen umistelig sjel til gode i tide.»
La oss håpe nettopp det.
Skremt av økning i antall selvmord: – Vi bør alle bli flinkere til å se hverandre, mener Siw-Anita