Gå til sidens hovedinnhold

Vi må aldri glemme | Kristin Moen Saxegaard

– Vi skylder hverandre å stå sammen om det vi uansett aldri kan glemme.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som lokalsamfunn ble vi satt på prøve den dagen. For å stanse terroristen, for å berge ungdommer på flukt, for å søke etter overlevende, frakte dem til sykehus og berge liv. For å finne de døde, og kjøre dem til identifikasjon. For å ta vare på hundrevis av pårørende, gi dem mat og trøst og svar.

Vi var mange som stilte opp. Over tusen bare på Sundvolden hotell, har jeg hørt. Profesjonelle og frivillige. Kvinner og menn.


Hotellansatte og helsearbeidere, prester og imamer. Det var en selvfølge å stille seg til rådighet, godt å kunne være til nytte. Samtidig gjorde det voldsomt inntrykk på oss alle.

Vil aldri noen gang glemme

Monica Bøsei og Hanne Løvlie mistet livet den dagen. Familiene og vennene deres glemmer det aldri. Og vi som var til stede og opplevde all smerten på nært hold, heller ikke vi vil noen gang glemme 22. juli 2011.

Etterpå skulle livet gå videre – for alle etterlatte og overlevende, og for oss som hadde vært nær. Vi måtte lære oss å ta tilbake nærmiljøet vårt, slik AUF-ungdommene tok tilbake Utøya.

Vi kjente på et fellesskap som var dyrekjøpt, men som også førte mye godt med seg. Vi hadde stått opp på den gode siden, sammen. Og vi lovte hverandre å aldri glemme.

Et lokalsamfunn er preget

Nå er det 10 år siden. Det har vært mange hverdager på Ringerike siden 2011. Og godt er det. Det er bra for folkehelsa å få bo på et vakkert, men litt kjedelig sted på Østlandet. Livet går sin gang, samtidig opplever jeg at vi som lokalsamfunn også er preget.

Jeg hører fortsatt historier fra mennesker som har sterke minner fra den regnfulle fredagen i juli 2011. Vi oppholder oss på steder som stadig tar oss tilbake.

For de som bor nær Utøya har det kostet mye. Men vi er også preget på gode måter.

Her er to eksempler:

  • Mens vi vokse nølte med å finne veien videre, stod ungdommene opp. Det vokste opp en generasjon nye AUF-ere i Hole og Ringerike, som ville være med å ta tilbake Utøya, og være med å ta ansvar. Og selv om de ble med først etter 2011, tok AUF dem inn i fellesskapet og eierskapet. De dro på sommerleir og sang i bakken. De deltok i lokalpolitikken og engasjerte seg i nasjonale spørsmål. Slik viste de tydelig at det går an å tro på fremtiden, og å være med å forme den.
  • Da SIAN hadde sine demonstrasjoner på Søndre torg, stod mangfoldet opp. Aldri ellers har jeg opplevd en så stor tilstrømning av folk fra alle politiske, religiøse og etniske tilhørigheter som ville være med på motmarkering. Den ene gangen ble det folkefest med appeller, sang og dans. Den andre gangen måtte det gå roligere for seg, men vi sto likevel tydelig sammen, mot rasisme og hatytringer. Begge gangene har jeg tenkt at dette får vi til fordi vi har en felles historie. Vi stod sammen 22. juli 2011. Vi vant noe godt i alt det grusomme. Vi har ikke glemt styrken i det.

Må stå sammen

Derfor uroer det meg når jeg hører utsagn om at nå må vi snart legge 22. juli bak oss. Eller når jeg møter 12-åringer som ikke forbinder noen ting med denne datoen.

For vi skylder hverandre å stå sammen om det vi uansett aldri kan glemme. Og vi trenger å ta vare på det gode vi lærte.

Vi trenger å kunne historien om lille Utøya uti Tyrifjorden for fremtidens skyld. For terroren 22. juli var ikke en tilfeldig hendelse. Høyreekstreme krefter tok ikke slutt idet Breivik ble arrestert. For et år siden ble minnesmerket etter 22. juli i Tønsberg tagget ned med et hakekors.

For to dager siden fikk minnesmerket etter Benjamin Hermansen påskrift med en hyllest til Breivik. Vi lever i en tid med sterke og hatefulle ytringer, og vi må stå sammen om å svare dem. Det klarer vi, for vi har gjort det før. Det må vi aldri glemme.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.