En vanlig dag på sykehjem

- Vi blir bare pålagt flere og flere oppgaver, og bemanningen blir bare mindre og mindre, sier en fortvilet hjelpepleier i dette innlegget. Illustrasjonsfoto: Frode Johansen

- Vi blir bare pålagt flere og flere oppgaver, og bemanningen blir bare mindre og mindre, sier en fortvilet hjelpepleier i dette innlegget. Illustrasjonsfoto: Frode Johansen

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

I 1998 var jeg ferdig utdannet hjelpepleier, og jeg så fram til flotte år innen pleie og omsorg.

DEL

LeserbrevJeg sitter her og tenker tilbake i tid. En gledens dag i 1998, da jeg endelig var ferdig hjelpepleier. Jeg så fram til flotte år innen pleie og omsorg. Gi av meg selv til gamle mennesker som trenger min hjelp og mitt gode humør.

Det var flott å jobbe på sykehjemmet. Vi hadde tid til beboerne våre, og de fikk god pleie og omsorg.

Jeg gledet meg hver dag til å gå inn dørene på jobben. Møtte alltid tidlig opp før vakten startet. Det var så koselig å ha den praten med dem som gikk av vakt.

Vi hadde god nok bemanning, så jeg visste at jeg og de jeg jobbet sammen med hadde tid til stell/dusj/bad og mat. Hår ble ordnet, og man fikk på rene klær. Damene var fornøyde med hårruller i håret, da dette var en selvfølge. Dette hadde de jo gjort i mange år.

Nesten alle var på plass i stua til frokost klokken ni. Og vi hadde tid til litt prat. Servere mer mat og drikke om det var ønsket. Etter frokost så mange frem til å bli fulgt på dagavdelingen. Der fikk de høre nyheter fra Ringerikes Blad, snakke, drikke kaffe med en liten kakebit. Dette var et høydepunkt. Treffe gamle kjente som bodde på andre avdelinger.

Vi hadde også tid til å ta dem med på gå-/trilletur i hagen, eller ned til byen. Jeg husker godt jeg hadde trilleturer ned til sentrum, hvor vi så fossen i all sin prakt, eller spiste jordbær på torget en fin sommerdag.

LES INTERVJU MED WILHELMESEN: – Mitt hjerte gråter for de gamle

Tid og kvalitet

Middagene var alltid velsmakende. Vi hadde gode kokker på kjøkkenet, som disket opp med god husmannskost, gode desserter og supper.

Etter middagshvilen ble alle tatt opp. Da var det ettermiddagskaffe, med gode kaker, som var bakt tidligere på dagen. Denne tiden på dagen hadde vi tid til sosialt samvær med beboerne, med musikk, sang og lesing.

Kveldsmaten klokken 18 foregikk på samme måte som frokosten: Men tiden fram til frokosten var lang, så hver kveld mellom klokken 20 og 21, gikk vi rundt med tralle, og serverte varm suppe og brødskiver. Dette tilbudet fikk alle, enten de lå i sengen eller satt oppe. Det var mange som ventet på denne koppen med varm suppe, før de skulle sove for natten.

Beboerne følte seg trygge for natten. Vi hadde faste nattevakter på hver avdeling, så beboerne var like godt kjente for dem som jobbet dag og aften.

Vi hadde også et velfungerende vaskeri, som tok seg av alt tøyet på sykehjemmet. Var privattøy blitt borte, visste vi hvor vi fant det. Og vi hadde alt vi trengte av dyner og puter. Det var gode rutiner på utlevering på avdelingene, med alt av håndklær og sengetøy.

Vi hadde egne vaskedamer som tok seg av vask av rom, stuer, ganger og kontorer. Det ble tørket støv, vasket vinduer, og det var alltid rent og pent. Det luktet godt på avdelingene.

Vi hadde med andre ord tid til beboerne, og til å holde orden på avdelingen. Vi kunne være sosiale med de gamle som bodde hos oss. Vi var stolte av jobben vår, og etter endt arbeidsdag gikk vi fornøyd hjem, med god samvittighet over jobben vi hadde gjort. Vi visste at beboerne hadde det bra.

Så kom sparetrollet

Men så, på slutten av 1990-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, troppet «nedbemanningstrollet» og «sparetrollet» opp. Og det har bare fortsatt og fortsatt.

Vi mistet vaskeriet, og så gikk kjøkkenet. Og nå for et år siden, la de også ned dagavdelingen. Dette var faktisk det eneste tilbudet vi hadde å gi beboerne våre. Dette er og blir en SKAM.

Og nå har de (kommunen) kuttet ned bemanningen til et minimum. Avdelinger er slått sammen, slik at hverdagen vår nå er å løpe mellom to avdelinger.

Dagene våre starter ikke en halv time før lenger. Det er jo ikke faste nattevakter på hver avdeling mer, for de er jo også kuttet i antall. Så nettene for dem er en maraton mellom avdelinger og etasjer.

Morgenstell er mer og mer blitt et hasteprosjekt. Men det tar sin tid. Ofte må vi være to pleiere ved stell, og det blir ikke lett når pleier nummer to må over på en annen avdeling for å stelle der.

Det er ikke lenger en selvfølge at damene får rullet håret etter dusj. For dette har vi ikke alltid tid til.

Sengeskift skal gjøres etter dusj, men støvtørk er det veldig sjelden vi får tid til. Det er ikke en god følelse å skifte på senger når støvet bare vokser. For dette er også oppgaver som er blitt pålagt oss pleiere etter omorganiseringen av vasketjenestene.

Så når frokost skal serveres – sjelden klokken ni som den skal: En pleier skal dele ut medisiner, frokost skal serveres. Sju på én avdeling, og én på en annen avdeling. Beboere skal mates. Men bare fire armer til å gjøre dette. Det blir å sette fram noen skiver til de som kan spise selv, og bare løpe videre. Da sitter de der alene.

Enkelte beboere blir ikke stelt og tatt opp før klokken 11, på grunn av tidspress. Dette river langt inn i hjerterota. Når man tenker etter, så fikk beboeren kveldsmat klokken 18 (suppe og brødskiver rekker vi ikke å servere på kvelden som før). Da får altså disse beboerne ikke frokost før 11-11.30, det blir 17 timer mellom kveldsmat og frokost.

Hvilket vanlig menneske ville godta noe slikt?

Etter stell og frokost blir beboerne plassert i sofaer og stoler. De som vandrer, går rundt uten mål og mening, og ser etter noen de kan få kontakt med. For dagavdelingen er jo stengt, så dit kan vi ikke følge dem. Pleierne er opptatt med rydding på rom, og påfyll på rom og lagre. De to pleierne skal jo også avvikle pause på 30 minutter. Denne må tas mellom 11.30 og 12.30. For fra klokken 12.30 skal man begynne med å forberede middag, som serveres 13.00.

Man skal følge beboere på WC, dekke bord, og hente container med middag, som blir laget på Ringerikskjøkken, og varmet opp på sykehjemskjøkkenet.

Under middagen er det vanlig å sitte og mate to beboere samtidig. Men man må også følge med på om noen andre trenger noe. Så blir det ofte stopp i matingen for å gjøre andre ting. For den andre pleieren deler medisiner, og må over på den andre avdelingen for å hjelpe beboeren vi har der.

Etter middag skal det ryddes, vaskes, ut på kjøkkenet med matcontainer, og ut med matavfall. Skifte bleier på beboere som bruker det. Og alle skal få lov å legge seg for en middagshvil.

LES OGSÅ: Angrer på små omsorgsrammer

Ikke akseptabelt

For enkelte beboere blir det siste gang de er oppe denne dagen. For når aftenvaktene kommer, har de ansvaret for tre beboere på den andre avdelingen. Kaffe blir servert 15.30-16.00. De som er i sengen får servering der, de øvrige på stua. På grunn av arbeidsmengden på avdelingene må enkelte av beboerne bli liggende i sengene sine hele ettermiddagen og kvelden. Dermed tilbringer de opptil 19-20 timer i sengene sine, i stedet for å være sammen med de andre på stua i rullestol, eller lignende.

Dette blir gjennomført fordi det må være to pleiere ved forflytning. Og med én pleier mye av tiden på annen avdeling, er dette en umulig oppgave for én pleier.

Kveldsmaten på stua blir også ofte ordnet av én pleier, da den andre igjen har ansvar for medisinutdeling og mating på rommene. Så skal jo de tre beboerne på den andre avdelingen ha mat og medisiner.

Beboerne blir igjen plassert i sofa og stoler, og de som vandrer er igjen ute og går. De føler seg ensomme, og vil ha kontakt. Men nå er vi i gang med stell for natten, og med én på hver avdeling, blir de som sitter på stua helt alene igjen.

Den som er igjen på avdelingen gjør så godt de kan med stell som kan gjøres alene. Men det er jo ikke en lett oppgave å få vandrere til å legge seg om de ikke vil. Som rett og rimelig er, så er det ikke alle som vil i seng klokken 19-20 om kvelden. Det er mange timer til klokken 8-9 neste morgen. Men med noen tusen skritt, så kommer vi som regel i mål til klokken 22.

Dette er bare dagen vår med beboerne, men vi er blitt pålagt oppgaver langt utover dette. Vi skal fylle på rom, utstyr og privattøy. Vaske skyllerom og lagre. Tørke støv, rense kaffetrakter, vaske kjøleskap og kjøkkenskap. Mye av dette var oppgaver som nattevaktene hadde før, men etter at de ble nedbemannet, falt dette tilbake på oss pleiere på dag/kveld. Vi blir bare pålagt flere og flere oppgaver, og bemanningen blir bare mindre og mindre.

Noen må våkne

Når skal politikerne få opp øynene, og skjønne at NOK er NOK? Det er vel på tide at de som sitter i styre og stell tar seg tid til en aldri så liten hospitering som pleier eller beboer, for å se hvordan hverdagen vår faktisk har blitt. Men det er vel ikke noe som streifer tankene deres engang.

De kunne kommet for å prøve hvordan det er å ligge i sengen fra 14.00 til 9.00 neste dag. Med våt bleie (bleiene er jo ikke noe problem med de nye typene – de kan man ha på i 10-12 timer, de).

De kunne kjenne på kroppen hvordan det er når en pleier kommer hastende inn for å mate dem. Og de må belage seg på noen avbrekk, for ringer det en klokke eller alarm, så må vi løpe, og komme tilbake senere for å fortsette matingen. Og kan du ikke snakke, så vet vi faktisk ikke om vi har hatt tid til å mate til du ble mett. Fire halve skiver er som regel det vi rekker å gi.

Nei, nå må toppene våkne. Dette går ikke lenger, selv om dere tror det.

For dere skal jo kutte enda mer. Det nye er at dere skal spare enda 2,5 millioner på sykehjemmet. Så enda verre skal det visst bli.

Vi var stolte av jobben vår, og etter endt arbeidsdag gikk vi fornøyd hjem, med god samvittighet over jobben vi hadde gjort. Vi visste at beboerne hadde det bra.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags