Jørgen Moe: – Vis at vår region ikke knusler

Dersom mine politikere kunne gi meg et alternativ i form av en utstrakt hånd – ikke til meg, men til noen som trengte det, så tror jeg at jeg vet hva jeg ville velge, skriver Jørgen Moe.

Dersom mine politikere kunne gi meg et alternativ i form av en utstrakt hånd – ikke til meg, men til noen som trengte det, så tror jeg at jeg vet hva jeg ville velge, skriver Jørgen Moe. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Jørgen Moe trekker paralleller mellom det som nå skjer i Middelhavet og nordmenn på flukt. Og sier som Marte Svennerud: Ittno knussel.

DEL

LeserbrevBestemødre kan ha større forstand enn de fleste av verdens ledere.

Jeg hadde en bestemor som var tydeligere enn noen annen jeg har møtt når det kom til hvordan man skulle møte mennesker i nød.

En bestemor som aldri rakk å bli rik, for alt som var til overs, gikk til noen som trengte det mer. Passende nok var hun hedmarking – akkurat som Marte Svennerud - den rike enka som forstod at med rikdom følger ansvar. Overflod må komme andre til gode. Ittno knussel.

Det som er til overs

Og i verden burde nettopp Norge være en slik bestemor. En nasjon som innser at det som er til overs, ikke er til oss selv, men til noen andre. En som forstår at nød angår oss alle.

Uansett hvor du er født, eller bakgrunnen for at du har havnet i den situasjonen som gjør at du trenger hjelp.

Store deler av verdens befolkning er på flukt – fra utrygghet, fare og ufrihet. På trygg avstand fra disse hendelsenes sentrum, dreier debatten i Norge seg om vi kan ta imot 8.000 flyktninger.

LES OGSÅ LESERINNLEGG: «På Hvalsmoen kjenner vi hver dag på krisen som herjer ute i verden»

Et valg ...

Samtidig som menneskene frykter for sine barns og sine egne liv og er på flukt, skal altså jeg gjøre et valg. Det valget som våre politikere ber meg gjøre, handler i all hovedsak om «hvordan jeg skal få det bedre» med deres politikk:

Mer fritid, mindre køer, bedre skole, større valgfrihet, tryggere mat, større verdiskaping, mer politi, mindre kriminalitet. De vil gjøre min hverdag bedre, meg rikere og tryggere.

Jeg som har det tryggest og best i hele verden. Jeg som er et av verdens mest privilegerte mennesker, skal altså gjennom norsk politikk paradoksalt nok få det bedre.

«Jeg» slik jeg skriver er ikke nødvendigvis meg, og jeg er fullstendig klar over at forskjellene blant de menneskene som bor i Norge er store. Det «jeget» jeg bruker er dekkende for den store bredden av mennesker som bor i Norge.

Og misforstå meg ikke: Jeg setter stor pris på de kvalitetene Norge tilbyr. De har ikke kommet gratis, og vi har vært flinke til å fordele de viktigste godene – blant de som bor her. Jeg er stolt av hva mange norske ledere har bidratt til, og med.

Nordmenn på flukt

Et lite perspektiv til denne diskusjonen kan være hvordan mennesker som var bosatt i Norge også har vært på flukt. Under andre verdenskrig var for eksempel om lag to prosent av den norske befolkningen på flukt. De flyktet fra nød, forfølgelse og utrygghet.

Det var mammaer, papper, døtre og sønner. Bestemødre og bestefedre, tanter og onkler. Med det lille de klarte å bære, og med hjelp fra grenseloser, kom de fleste seg over grensen til det nøytrale Sverige, og derfra videre derfra til trygge havner rundt om i verden. (Det er muligens et billig retorisk poeng jeg her tar, men jeg har aldri hørt de flyktende beskrevet som lykkejegere, og heller ikke grenselosene som kyniske bakmenn.)

Jeg er selv oppvokst med historier fra denne tiden - fortalt av sannhetsvitner i form av besteforeldre på Rena og på Røyse.

De fortalte om sine opplevelser slik at jeg skulle forstå at jeg også har et ansvar når jeg kommer i en situasjon som krever tydelige ståsteder og overordnede perspektiv.

Når noen trenger hjelp, så strekker du ut en hånd. Vanskeligere er det ikke. Det sa bestemor Tora.

Dersom FN hadde fordelt kvoter med utrygge, skremte pappaer som prøver å beskytte familien sin eller livredde mammaer som gjør alt for sine sultende og livredde barn, så hadde neppe diskusjonen om hvordan og hvorvidt vi skulle hjelpe vart særlig lenge.

Dersom mine politikere kunne gi meg et alternativ i form av en utstrakt hånd – ikke til meg, men til noen som trengte det, så tror jeg at jeg vet hva jeg ville velge.

Politisk mot

Skal vi få til dette krever det politisk mot og trygghet fra et bredt sammensatt flertall. Skal vi oppnå dette, er det avhengig av at vi velgere gjør våre politikere trygge på opinionens ståsted. Ton flagg. Vis at vår region ikke knusler.

(Det er antageligvis også lønnsomt - empati som lønnsomhetsfaktor.)

Godt valg!

Når noen trenger hjelp, så strekker du ut en hånd. Vanskeligere er det ikke.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags