Gå til sidens hovedinnhold

Usynlige blomster | Anne-Marthe B. Larsen

«Hei, lenge siden sist!» Hun kommer smilende inn på kontoret med kåpa flygende etter seg. Alle stikker hodene sine opp fra PC-en, med flakkende øyne på leit etter lydkilden.

Hun strør om seg med små usynlige blomster. Sånne blomster som får kroppen til å krible. Det er akkurat som hun skrur på en lysbryter vi andre har glemt at var der.

Og han mannen som drar til Romania for å starte en helt rettferdig og miljøvennlig klesbutikk. For at de som lager klærne våre skal få skikkelig betalt og rett til permisjon. Helt Fair & Square.

Å være god mot andre

Det er mange som har gjort folk fortumla, ved å være god mot mennesker andre har glemt.

Én gang for lenge siden tok en ung mann opp en gammel tekst i synagogen, og leste om håpet om at alt skal være:

«Herrens ånd er over meg,
For han har salvet meg,
Til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
At fanger skal få frihet
Og blinde få synet igjen,
For å sette undertrykte fri
Og rope ut et nådens år fra Herren.»

Så satte den unge mannen seg ned, og sa at «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på». Og noen som hørte dette fortsatte arbeidet med å dele håp og gi av det de hadde.

En kald og grå dag

Omtrent 2.000 år etter, en mørkt, kaldt og grå dag var jeg og ungene på vei til barnehagen. Ungene ville heller ikke ut av den varme lune dyna. Vi slepte oss fram til porten med ekstra skiftetøy og Antibac på henda.

«Vil du ha kaffe eller te?» spurte én av de ansatte da vi kom inn døra. «Kaffe» svarte jeg litt undrende.

Spørsmålet slo meg som det første sollyset som treffer deg på nesa på våren, når alt føles litt varmere og mer fargerikt.

Og ungene løp inn i barnehagen, og jeg gikk ut av porten litt fortumla med en kaffekopp i hånda. Da tenkte jeg at jeg også ville gjøre folk så glad, når de minst venter det.

Kommentarer til denne saken