Frykt er en nyttig følelse. Vi har den helt sikkert av en grunn; den fryktløse kan i alle fall finne på mye dumt. Men her er det et problem: Med for lite frykt, kan du lett miste livet, men med for mye, får du aldri levd det.

Frykt er nyttig, men den er vanskelig å få stilt inn rett.

De siste månedene har vi kjempet mot en usynlig fiende, et snedig virus som ingen helt forstår. Jeg merker at jeg er så lei av hele greia nå, at jeg stort sett skipper alle nyhetssaker om det.

Viktig erfaring

Jeg følger selvsagt tiltakene, men det kan ikke være noen borgerplikt å følge sykdommen nys for nys.

Men jeg tror likevel denne erfaringen kan minne oss på noe viktig, og det er kunsten å være trygg i fare.

«Jeg går i fare, hvor jeg går», står det i en gammel salme av Brorson. Fare er vårt naturlige element, og livskunst er å kunne leve godt likevel. Vi blir aldri kvitt alt som er farlig, hvor mye vi enn vasker og skurer.

Forfedrene våre levde i en verden mye skumlere enn vår. Jeg lurer på hvordan det må ha vært å leve på bygdene her for et par hundre år siden.

Når solen gikk ned, ble det virkelig mørkt. Var det voldsmenn på ferde, så hadde du stort sett deg selv å lite på, og det samme ved sykdom og ulykker.

Ingen å kontakte

Det var ingen telefon, ingen å kontakte; ikke politi, ikke ambulanse, ikke brannvesen, bare du og dine.

Dette var den gamle verden. Den virker mørk og skummel for oss, men det er der sangene, bønnene og velsignelsene kommer fra. De levde farligere, men det er godt mulig de følte seg tryggere. De trodde nemlig at mørket hadde en grense, og at over det hele var Gud.

Den engelske forfatteren G.K. Chesterton skriver om de gamle kristne at selv om de levde i en mørkere verden, så levde de i et lysere univers.

Vi har tapt troen i vår tid, men det er det ingen grunn til. Tar du troen tilbake, risikerer du litt hån fra dem som alltid følger moten, men du vinner så uendelig mye mer enn du taper.

Gå med Gud, og la hans lys skinne for deg. Da kan du være trygg, selv når natten kommer.