– Den første tiden gikk greit. Det var en usikker valp, men ikke mer en normalt, forteller Tonje Martinsen fra Jevnaker til Ringerikes Blad.

Lille Wilma godtok først ingen andre enn matmor og matfar, Tonje og Dan. Til andre ville Wilma knurre, bjeffe, og forsøke å bite. Familien på fem tenkte først det bare var slik valper var.

– Wilma brukte lang tid på å godta de minste i huset. Men når de ble venner, så ble de jo perlevenner, sier Tonje.

Da mai kom, begynte Wilma å bli mer sint. Hun løp mot folk og knurret, hver gang noen kom opp fra kjelleren, eller kom inn døra, og godtok ingen andre enn kjernefamilien.

– Jeg har gått mange kurs, valpekurs, rallylydighet, (en slags hinderløype for hund) hverdagslydighet, og fått masse hjelp på hundeklubben for sosialisering og veiledning, forteller Tonje.

Så bet hun hardt for første gang

Dan var første offer.

– Jeg vet ikke hva som skjedde. Hun hadde akkurat fått en godtebit som jeg skulle ta ifra henne. Da beit hu meg så blodet rant.

– Vi lot det passere siden hun var så ung.

Men aggresjonen økte med tiden. Angrepene kom helt uprovosert, også mot familiemedlemmer, blant annet deres syv år gamle datter.

Man kunne sitte og klappe henne, og plutselig hogger hun til i leppa til vår eldste datter.

I løpet av sommerferien tok de kontakt med oppdretter, for å søke hjelp. Hun kom med overraskende nyheter. Broren til Wilma, Balto, hadde vist akkurat samme mønster, og blitt avlivet.

Tonje skryter av oppdretter Tua, som har fulgt opp hele veien, og veiledet. Hun har holdt på med rasen i 20 år.

Mentaltrener bekreftet mistanken

Da de fikk nyhetene, valgte de å sende Wilma til samme mental-tester som Balto, et firma som heter Hund helt på grensen.

– De er kjempedyktige og veldig kjent i hundemiljøet, forteller Tonje.

Den siste kvelden før mental-testingen gikk heller ikke bra. Familien ser på TV og slapper av på sofaen når Wilma plutselig bykser fram. Hun biter Tonje i hånden og Dan i albuen, før hun løper inn i buret sitt.

– Det var ingenting som provoserte Wilma, sier Tonje.

Etter en dag med mentaltesting ble Wilma ble kategorisert som en lumsk hund.

– En sint hund kan man kontrollere, men en lumsk hund er ukontrollerbar og farlig, sier Tonje.

– Du vet aldri hvor du har de hen, det er det som er problemet, fyller Dan på.

Familien håpet at mentaltreneren skulle si at problemene var løsbare, men beskjeden var klar:

«Vi anbefaler avlivning på bakgrunn av sammensetning av de arvelige egenskapene.»

Tøffe dager

– Da vi kom hjem var det verdens beste hund, og vi tenkte, herregud hva har vi gjort. Men vi vet jo at det ikke hadde hjulpet. Vi hadde mange gode perioder, men plutselig snappet det. Vi turte jo ikke å la syvåringen ha venner her uten å låse inn hunden på et rom eller i buret.

Dagen etter ble Wilma avlivet hos en lokal veterinær.

– Det var veldig tøft, selv om vi egentlig visste det. Samtidig fikk vi bekreftet at vi ikke hadde gjort noe galt. Det var faktisk noe med hodet hennes, sier Tonje.

– Vi var veldig mentalt forberedt på det, sier Dan.

Det ble en tøff morgen for Tonje, i bilen utenfor dyrlegen.

– Jeg felte ganske mange tårer, og jeg var litt tom. Klokka gikk sakte.

Til og med inne på dyrlegekontoret måtte de sette på munnkurv. Wilma ville ikke la seg styre. Tonje skryter av profesjonaliteten til veterinærene.

– Dyrlegene var veldig flinke, og jeg fikk bruke lang tid. Vi bare koste og prata, og spiste masse pølser. Så la hun seg i fanget mitt og sovna.

Tomt i ettertid

I dagene etter Wilma gikk bort, ble det stille i huset på Jevnaker.

– Du sitter hele tiden på vakt, hver gang det skjer noe, forventer du bjeffing. Det blir jo tomt, sier Dan.

I den vonde situasjonen har familien fått bedre innsikt i de profesjonelle apparatene som er tilgjengelig for hundeeiere, og har fått stor tillit til miljøet.

– Hvis du har en utagerende hund, så bør du søke hjelp. Det er noe som kan repareres, og det er noe som ikke kan repareres.

Når timeplanen tillater mer hjemmetid, vil familien få seg en ny Parson russel terrier, fra samme oppdretter. Profesjonaliteten har gitt dem mot til å prøve på nytt, og de er trygge på at problemet verken lå hos dem selv eller oppdretter.

– Jeg anbefaler alle å ta mentaltest av valpene sine.

Oppdretter: – Et sjokk

Oppdretter Tua Stiernudde driver Kennel Starcaps, hvor Wilma kom til verden. Hun har drevet med Parson russel terrier siden 2002, og er rystet over de to valpene som måtte avlives.

– Det kom som et sjokk på meg allerede med den første hunden. Så kom Wilma med samme situasjon omtrent samtidig. Jeg tok kontakt med mentaltreneren med en gang jeg fikk testresultatene.

Stiernudde forteller at hun er svært nøye med hvem som får bli eiere og har god oppfølging i lang tid etter valpene har blitt levert. Hun er sikker på at det ikke er Tonje og Dan som har gjort noe galt.

– Jeg har valgt dem med omhu, og de var vist sin kunnskap, fulgt råd, lyttet. De er en god familie, sier Tua om Jevnakerfamilien.

Oppdretteren forteller at hun nå tar mentale tester på både de andre valpene i samme kull, samt foreldrene. Hun har midlertidig stoppet avl med foreldrene. Hun sier at dette er første gang noe lignende har skjedd med hennes valper.

– Jeg er utrolig lei meg for familiens skyld. Selv betydde min hund alt for meg når jeg var barn, og jeg vil ikke utsette flere familier for dette.

Oppdretterens behandling av den vanskelige situasjonen har blitt godt tatt imot fra både Tonje og Dan, og familien til søskenhunden Balto.

– Det er utrolig koselig at begge familiene vil ha ny valp fra meg, sier Tua.