Alfhild Marthinsen ble født på Jevnaker den 20. oktober 1925. Foreldrene var Ragna og Mikael Marthinsen. Hun var nummer 4 i en søskenflokk på 10.

Faren var smed og drev bilverksted, moren stelte barn og hjem. De var aktivt med i Pinsemenigheten Betel på Jevnaker.

Da hun var 7 år gammel var hun på et husmøte, som Frelsesarmeen hadde, i Sløvika. Der og da fikk hun en visshet / et kall om at «Gud ville hun skulle ut til hedningene!»

Etter framhaldsskole og noen husposter, gikk hun på Betanien sykepleierskole i Oslo fra 1950 til 1954. Etter pliktår gikk ferden til Bergen og jordmorskolen 1955 til 1956. Helt til da, hadde hun holdt misjonskallet for seg selv.

For å kunne kommunisere i utlandet, reiste hun til London og var hushjelp, samtidig gikk hun på språkskole.

Så var det den obligatoriske rundreisen til menighetene, for å samle penger til utreise.

Men før det, var det Bibelskole i Filadelfia Oslo.

Betel Jevnaker sa ja til å være utsendermenighet. Salem Oslo, som hun tilhørte på den tiden, sa ja til å støtte henne.

I 1960 sto vi på Oslo Østbanestasjon og sang: «Gud skal bevare deg ...» I Göteborg var det over i båt. I Sør-Afrika ble hun mottatt av misjonær Liland og ferden gikk med bil til Bethany misjonsstasjon i Swaziland.

Faren hennes hadde ordnet med forsendelse av en Opel stasjonsvogn til henne.

I Swaziland drev hun klinikk og jordmorstue. Hit kom folk for å trekke tenner, få behandling for brannskader (det hendte de falt bålet når de var beruset). Kvinner kom og fikk sårstell etter at de var blitt slått av mannen.

Etter tiden på Bethany drev hun klinikk på New Haven. På søndagene var hun ofte ute og forkynte i en eller annen utpostkirke.

Alfhild var praktisk anlagt. Det var hun som sto ansvarlig og fikk bygget kirken på utposten Ezinkweni. Hun bidro også til bygging av to andre kirker.

Når hun var i Norge var det ny rundreise og pengeinnsamling, med fremvisning av lysbilder og fortelling av historier.

I 1988 kom hun hjem for godt. Da arbeidet hun som jordmor både i Fredrikstad og senere Sarpsborg, fram til pensjonsalder.

Hun fikk leilighet på Misjonærhjemmet og hadde noen fine år, sammen med bl.a. Kate Andersen. Da Herren hentet Kate hjem, ble hun ensom og mistet mye av livsgnisten.

De siste årene bodde hun i omsorgsleilighet, inntil hun den 9. mars falt og brakk lårhalsen. Deretter ble hun raskt forandret, og 26. mars sovnet hun fredelig inn.

Nå er hun hjemme i himmelen. Vi lyser fred over hennes minne!