Det er krig i Europa, og det etter to underlige år med pandemi. Og det er nok annen elendighet å ta av også, med global oppvarming, forurensing, ressursknapphet og usikker økonomi.

Det er lett å bli både motløs og redd, og med det kommer fort sinnet også. En leter etter syndebukker, og syndebukker er lett å finne. Men det gjør ingenting for å dempe frykten, tvert imot; det fokuserer den bare og nærer den.

Den farlige troen

Men hva skal en med troen i alt dette? Problemene er jo der likevel, uansett om en tror eller ikke. Og kan ikke ofte troen bare skru opp temperaturen i konfliktene enda et hakk?

Jo, helt klart. Når folk står mot hverandre kan alt som skiller bli våpen. Enhver forskjell kan utnyttes til å framstille fienden verre, som noe rent umenneskelig. Det gjelder selvsagt troen også, som en har sett i mange konflikter. Men jeg tror ikke det er på grunn av noe negativt i selve troens vesen.

Det samme gjelder jo språk, kultur og alle andre forskjeller mellom folk. Det er ikke noen grunn til å fokusere spesielt på religionen. Det gjør bare den som leter en syndebukk. Den som leter etter en løsning derimot, må se videre.

Den gode troen

En kan ikke viske ut alle forskjeller uten å viske ut livet selv, eller i hvert fall alt som gjør det levelig og godt. Én tone skaper ingen sang.

Det er først med flere ulike sammen at magien skjer. Og her er det troen kommer inn også.

Den er en del av den rike menneskelige veven. Å vende seg utover, å be og håpe, selv når en ikke er sikker på hvem eller hva en vender seg mot, det er en integrert del av menneskelivet.

Det er bare katten som kan leve bare for dagen i dag, uten tanke for hvor den kommer fra eller hvor den går hen. Vi derimot er fylt av et underlig drømmestoff, som gjør at tanken vår ikke kjenner grenser, men alltid vil videre. Vi er av jorden, men bærer evigheten i oss

I kampens hete

Troen skal ikke brukes til å flykte fra utfordringene, men til å klare dem. Troen er praktisk og hverdagslig, på beste vis. Den lettvinte skepsisen er en hobby for rolige dager, når alt er på stell.

Men den hjelper nok lite når kampen står om livet. Da er bønnen så mye bedre. Og når kampen virkelig står om livet, så må vi huske at fienden også er et menneske, skapt av Gud. Er det én som skapte oss alle, så er vi alle søsken.

Det er troens rette bruk, å minne oss om alle menneskers verdi og gi oss håp, og jeg vet ikke om noe som kan erstatte den.