Så fjernt og så nært ...

En dag i oktober på Chios: «2.700 reiste, 2.300 kom. I havneområdet på Chios var det over 5.000 flyktninger.» Og flere kommer. Hver dag. Se også video på ringblad.noFoto: Kounori.gr

En dag i oktober på Chios: «2.700 reiste, 2.300 kom. I havneområdet på Chios var det over 5.000 flyktninger.» Og flere kommer. Hver dag. Se også video på ringblad.noFoto: Kounori.gr Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Venner på «min» greske øy Chios deler bilder og avisartikler på Facebook hver dag. Tusenvis av flyktninger har kommet med båt fra Tyrkia.

DEL

En dag i oktober var det 5000 mennesker på vei videre og på vei inn.

Norske turister har tidligere i sommer brukt ferien på å utstyre barn og foreldre med mat og klær. Xioter (innbyggerne) har opprettet provisoriske mottak i båthus og strandhytter.

Det monner, men ikke nok.

Og bildene er så sterke. Nå har kommunen rigget teltleir midt i hovedstaden. Men i portrom og på trappa til havnekontoret ligger innpakkede menneskebylter og sover. Og stadig strømmer det på. Med nye, flyktende mennesker som bærer på tunge bører og vond ballast.

Forleden kom en gummibåt med 40 asylsøkende flyktninger seilende inn i havnebassenget og la til kai ved strandpromenaden «Prokymea».

Rett foran øynene på vantro xioter som ikke trodde det de så. Og uten at toll- og havnemyndigheter reagerte. De så dem rett og slett ikke før de hadde passert alle kontrollposter. Men tok hånd om dem etter hvert.

Det er så fjernt. Og samtidig så nært.

For jeg kjenner omgivelsene på hvert bilde vi ser og i beskrivelsene på de greske avisenes nettsider. Jeg har gått på «paraliaen» (strandpromenaden). Jeg har sittet på trappa der flyktningene sover. Jeg har solt meg på stranda der de tas hånd om av lokalbefolkningen. Jeg har bodd på denne øya. Og jeg vet at de 50.000 innbyggerne på øya har hendene fulle. Hver eneste dag.

Storskog, Norges og Schengens yttergrense har ingen båtflykninger. Men sykkelflyktninger og bussflyktninger.

Det er like fjernt og like nært som den lille øya i Egeerhavet. Og i min lille, lokale verden, triller busser inn med flyktninger som innlosjeres på asylmottak rett utenfor byen min. Så nært og så fjernt.

Kanskje noen av dem har reist hele veien.

Fra Tyrkia, via midlertidig innlosjering på den lille, greske øya Chios, og til slutt havnet hos oss?

Det store spørsmålet er bare:

– Ser vi dem? Forstår vi at de er der, og klarer VI å hjelpe dem videre dit de vil?

Artikkeltags