Litt mindre vis ...

Dyrt og vondt: Å gå til tannlege er ikke det beste dagens spaltist, Kristine, vet om. Foto: Frode Johansen

Dyrt og vondt: Å gå til tannlege er ikke det beste dagens spaltist, Kristine, vet om. Foto: Frode Johansen

Artikkelen er over 3 år gammel

«Så han hentet en tannpleier som fikk i oppdrag å trøste meg. Og da følte jeg meg flau. For jeg gråt jo bare. Jeg hulka ikke, liksom», skriver Kristine Madeleine Banggren Gripsgård, som gråter hver dag.

DEL

SpaltistDe som følger min spalte i Ringerikes Blad vet at jeg ikke er særs glad i tannlegebesøk. Derfor vil jeg nå bruke verdifull spalteplass på å skildre min siste tannlegeopplevelse for dere.

Det hele startet med at jeg for en måned siden trodde jeg var syk. Jeg hadde feber og vondt i halsen. Ai ai. Detta går over, tenkte jeg. Ei så.

Det varte i noen dager. Natt til en mandag (jeg husker ikke hvilken) eskalerte det hele. Jeg våknet opp, og innså at det ikke var halsen jeg hadde vondt i. Høyre del av munnen var ekstremt hoven. Jeg skjønte raskt problemet. Det var en visdomstann som ville markere sin entre.

– Tanen (les bergensk) din e betænt. Vi må fjerne an. Vil du gjøre det no?

Tannlegen så på meg. Dette passet så dårlig. Eksamen var et par uker unna. Jeg forsøkte alt jeg hadde å holde tårene tilbake. Men ei så. Og ikke visste han at han hadde å gjøre med en jente som tar tårekanalene svært lett i bruk. (Jeg gråter jo tross alt daglig).

Så han hentet en tannpleier som fikk i oppdrag å trøste meg. Og da følte jeg meg flau. For jeg gråt jo bare. Jeg hulka ikke, liksom. Det var mer sånn «tårer- renner-kontrollert- nedover-kinnene-mine», ikke «strie- strømmer-jeg-har-null-kontroll»-type tårer liksom.

Vi avtalte at jeg skulle gå på en antibiotikakur og at tannen skulle fjernes dagen etter eksamen. Jeg skal spare dere for detaljene. Men de som har operert ut en tann vet at det ikke er så appetittlig.

Men det var en som hadde enda mer vondt enn meg den dagen. Mannen min. Som trakk kortet. 3.700 kroner kosta det å fjerne en av visdomstennene mine.

– Kanskje eg skal bli tannlege, sa den framtidige siviløkonomen i det vi satte oss i bilen på vei hjem.

Pappaen min fikk aldri visdomstennene sine. (Ironisk, fordi navnet hans betyr vis). Jeg mistenker at han har holdt dem fysisk inne i kroppen med makt, etter å ha hatt dårlige opplevelser med skoletannlegen på begynnelsen av 70-tallet. Mammaen min har derimot operert ut alle fire. Statistikken spriker dermed i alle retninger.

Har jeg arva like mye av dem begge, må jeg i alle fall stålsette meg på å ta ut en tann til.

De andre tre visdomstennene får bare pent bli inne litt til. I alle fall til jeg har begynt å jobbe 100 % et sted.

LES OGSÅ:

Artikkeltags