Kapittel 7

Skribenter: Denne gangen er det disse elevene fra Vik skole som har skrevet.

Skribenter: Denne gangen er det disse elevene fra Vik skole som har skrevet. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

– Pang!

Vi hørte et stort smell utenfor bilen. Gard kikker ut av vinduet og ser at kniven sitter fast i bilens høyre bakdekk.

Bilen begynte å humpe opp og ned, akkurat som en massasjestol. Den kjørte saktere og saktere, selv om jeg tråkket det hardeste jeg kunne ned på gasspedalen. I skrekk kikket jeg og Gard på hverandre og tenkte at de var fortapt.

Bilen stoppet. Alt ble stille, og det eneste vi kunne høre var luft som gikk ut og inn av lungene våre.

Vi kikket ut av hvert vårt vindu, men det var ingen å se. Plutselig hørte vi et dunk oppå taket på bilen. Lyden nærmere og nærmere.

Furutreet

Vi begynte å skli nedover setene, skjelvende av skrekk.

– AAAAHHHH! skrek vi i kor da Frederico Karlsen sitt hode plutselig kikket ned fra frontruten.

Vi smalt opp dørene det kjappeste vi kunne og løp av gårde, fortere enn lynet.

Vi løp og løp og løp, langt av gårde. Vi kikket oss ikke tilbake en eneste gang. Det begynte å gjøre vondt i sårene til både meg og Gard. Ganske andpustne måtte vi stoppe, og vi kikket bak oss.

– Hæ, det er ingen der, hvisket Gard forsiktig til meg, mens han lente seg framover.

– Jeg skjønner ikke ... Gard?

Gard lå plutselig på bakken og gispet etter luft. Jeg setter jeg meg forbauset ned på knærne ved siden av han.

– Gard, går det bra? spurte jeg bekymret.

Han hadde et stort blodig blåmerke i panna, og nesa hans sto på skakke. Pulsen hans sank, mens min steg. Jeg kunne så vidt høre en politisirene et stykke unna.

– Jeg må ringe ambulansen, mumler jeg til meg selv. Men telefonen, den var borte!

ÅÅÅ NEI, jeg må ha mistet den på veien mens vi løp, fortvilet jeg mens jeg slo meg selv i hodet.

Knekk!

Jeg hørte plutselig en pinne som knakk, og jeg så meg forskrekket rundt. Jeg tok tak i armen til Gard, la den rundt meg og dro ham langs bakken bort til et furutre slik at vi kunne gjemme oss.

Idet jeg slapp Gard sin arm, snudde jeg meg for å sjekke om det var noen der. Det var jo ingen der. Jeg snudde meg sakte tilbake mot Gard, men han var også borte!

Bowlingkulen

– Hva? Hvor? Hvordan? stammet jeg, og så meg rundt for å se om det var noen spor i nærheten. Han var jo her for bare noen få sekunder siden. Hvor ble det av ham? Kanskje Frederico Karlsen tok han? Jeg må til Skaret, tenkte jeg.

Det første jeg gjorde var å gå i retning mot den hvite varebilen. Når jeg nærmet meg varebilen oppdaget jeg en stor, skummel og ekkel skygge bak meg.

Jeg knep igjen øynene, jeg ble svett i hendene, tankene mine gikk i spinn, og jeg sto der og hulket og gråt. En stor klump i magen begynte å bevege seg langsomt oppover ribbeina.

Det tok lang tid, og ingenting skjedde. Øynene mine åpnet seg langsomt. Det var ingen der ...

Jeg fortsatte å løpe mot den hvite varebilen. Når jeg var fremme tok jeg hånda på håndtaket til bilen. I det jeg skulle til å åpne døra, så legger det seg en hånd med svart hanske på den venstre skulderen min.

Jeg snudde meg.

Rett foran ansiktet mitt var det en svart og rosa bowlingkule.

Artikkeltags