Siste kapittel

Avslutter: Det er disse elevene ved Ullerål skole som har skrevet siste kapittel.

Avslutter: Det er disse elevene ved Ullerål skole som har skrevet siste kapittel. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Bowlingkula var full av blod, den var så glatt at jeg mistet den da jeg prøvde å løfte den.

Det ble et hakk i den. I hakket lå det en lapp.

Jeg dro den ut og leste: Fru Karlsen og Frederico Karlsen for alltid Skaret 13. Jeg ropte på Gard, men fikk ikke noe svar. Jeg snudde meg. Der sto han full av blod og stirret på meg.

Han mumlet:

– Mannen uten ansikt. Og nikket med hodet i retning gaten. Jeg så en skygge som kom nærmere og nærmere. Jeg fikk panikk. Gard og jeg begynte å løpe mot Skaret.

Kastet bowlingkuler mot oss

Mens vi løp fikk jeg øye på Frederico og mannen uten ansikt. De kastet mange bowlingkuler mot oss. Gard var plutselig foran meg, han løp sammen med de to mennene, som om han var på lag med dem. De løp mot et grønt, slitt hus. Jeg fulgte etter.

Da jeg åpnet døra hørte jeg en kjent lyd. Jeg var i en forlatt bowlinghall. På veggen sto det: SKARET 13. Lyden jeg hadde hørt var bowlingkjegler som veltet.

En dør åpnet seg. Jeg prøvde å gjemme meg, men måtte se hvem det var som kom ut døra. Han gikk forbi meg, der jeg gjemte meg bak et bord som hadde veltet. Det var han som Gard hadde kalt mannen uten ansikt.

Jeg så ryggen på bowlingdrakta hans. Det sto Attif Chimp! Han hadde Gard fortalt om for lenge siden. Det var navnet på den døde faren til Gard.

Panna full av blod

Hva var det som skjedde? Det var mørkt og vanskelig å se, men jeg så en utvei og haltet bort til ei dør. Jeg kunne se at Attif var blodig i bakhodet. På gulvet lå Frederico Karlsen helt stille med panna full av blod. Plutselig sto det en person foran meg.

– Gard er det deg? Det var ikke Gard, det var Fru Karlsen! Men hun var jo død, dette kunne ikke stemme.

Hun hvisket:

– LØP!

Jeg løp, inn en dør og opp en trapp. På veggen over trappen hang det fotografier. Jeg så hvem det var med en gang. Det var Attif og Frederico sammen.

Jeg senket farten. På et bilde holdt Attif og Frederico rundt hverandre. Over bildet sto det BRØDRE FOR ALLTID.

Jeg tenkte på Fru Karlsen, jeg tenkte på Gard. Prøvde å få det til å stemme. Jeg hørte skritt og jeg snudde meg rundt. Det var Gard. Han var full av blod. Det luktet krutt. Jeg hørte et dunk. Han mistet noe og jeg så med en gang hva det var. En revolver.

Gard sankt sammen på gulvet. Jeg løp fra han, ned trappene og ut en dør. Plutselig sto jeg ute på gaten. Hva var det som lå der? En telefon. Jeg løftet den opp og tastet 112.

Minutter senere hørte jeg sirenene. Dørene på politibilen gikk opp. Jeg pekte mot døra og ropte:

– Gard er der inne og holder på å blø i hjel!

Bare en drøm?

Jeg våknet fordi telefonen min vibrerte i lomma. Jeg så rundt meg. Hadde jeg sovnet i hagen? Jeg sjekket telefonen min. Det var Gard som lurte på om jeg var klar for en ny spillerunde. Hadde jeg drømt alt sammen?

Jeg reiste meg opp fra stolen min på terrassen og gikk bestemt mot Fru Karlsens garasje. Døra sto halvåpen og lyset var på. På gulvet så jeg en bowlingkule.

Det lyste fra Fru Karlsens hus. Jeg måtte ringe på. Tyra og Vendela bjeffet. Fru Karlsen holdt på å åpne døra.

Alt hadde vært en drøm.

Jeg løp hjem og ringte Gard.

Artikkeltags