Kapittel 6

Sokna skole, 7. trinn.

Sokna skole, 7. trinn. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Jeg våknet opp på gulvet i garasjen.

Synet var uklart, og rommet var mørkt. Jeg satte meg opp. Da merket jeg store smerter i magen. Jeg følte meg fram til smertene. Da kjente jeg noe vått.

Jeg løftet hånda mi opp mot ansiktet og myste mot den mørke væsken på hånda. Smertene ble bare større. Jeg innså at væsken var blod.

Jeg så meg rundt i rommet, og det var da jeg fikk øye på Gard liggende ved siden av meg.

– Gard? Hvisket jeg, men han reagerte ikke.

Jeg la hånda mi på pulsåren hans, og kjente pulsen banke svakt. Jeg dro hånden over magen hans for å lete etter sår, og det fant jeg, men det var ille.

Plutselig kom jeg på noe. Gard har alltid med seg telefon, så jeg lette i lommene hans etter mobilen. Da jeg fant den, trykte jeg på nødanrop.

Varebilen

Etter en liten stund hørte jeg en annen stemme i telefonen.

– Du har kommet til politiet, hva kan vi hjelpe deg med?

– Hjelp, noen har kidnappet oss! Hvisket jeg med skjelvende stemme.

Damen i telefonen responderte at hun skulle spore oss, og sende hjelp umiddelbart.

Jeg skrudde på lommelykten på mobilen og lyste rundt i rommet. Så løp jeg bort til en vegg med hyller. Jeg lyste mot garasjedøren og rett bak den sto den hvite varebilen. Jeg så ingen annen utvei enn å ta bilen. Jeg lette rundt i hyllene etter bilnøkler, og heldigvis fant jeg dem nesten med en gang.

Jeg var på vei mot bilen da jeg hørte Gard gispe etter luft. Han hostet og prøvde å reise seg. Jeg løp bort til ham og hjalp ham opp.

– Går det bra? spurte jeg.

– Nei, sa han mens han hostet opp små mengder blod som rant ned på gulvet.

– Kom igjen.

Jeg hjalp ham inn i bilen og lukket døren bak ham.

Herr og Fru Karlsen

Jeg vred om nøklene, og lyktene på bilen lyste på den elektriske garasjedøra. Vi trengte nøklene til garasjedøra for å komme oss ut, så åpnet jeg luka i armlenet for å lete etter nøklene, men de var ikke der.

Jeg dro hånda over solskjermen, og nøklene datt ned i fanget mitt. Jeg trykte på alle knappene til garasjedøra gikk opp. Jeg tråkket på gassen og kjørte mot utgangen. Uheldigvis hadde ikke døra gått helt opp.

Taket på bilen traff døra, og det hørtes en høy skrapelyd. En dør slo opp på baksiden av garasjen. Det var Fredrico Karlsen. Jeg kunne tydelig gjenkjenne ansiktet hans fra bildet på internett.

Det første jeg kom på, var å ta et bilde av ham. Jeg dro fingeren over skjermen og tok en bildeserie på åtte bilder. Da gikk det opp for meg.

Var han ute etter oss fordi vi var de eneste som visste at det med fru Karlsen ikke var en ulykke?

Bilen sto fast under garasjeporten. Jeg tråkket desperat på gassen og etter hvert greide bilen å rykke ut av åpningen. Jeg så meg tilbake, og han spurtet etter oss med to kniver i hendene.

Jeg kjørte så fort jeg kunne, men det tok tid for bilen å starte opp ordentlig.

Vi hørte sirener, og tre skudd. Men vi innså at det ikke var kidnapperne som ble skutt. Plutselig hørte vi noen i bagasjerommet, men før vi rakk å tenke på det, fløy den ene kniven gjennom luften i retning mot bilen.

Artikkeltags