Siste kapittel: Vang skole

Vang skole: Skrivestafetten for 7. klasse

Vang skole: Skrivestafetten for 7. klasse Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Helikopteret stanset, og alle sammen kom seg ut. Det var helst vindstille, klokka var rundt sju og det begynte å mørkne.

DEL

- Jeg drar til statuen alene, sa Elvira.

- Jeg blir med deg, sa Erica bestemt.

- Jammen. OK da. Jeg kan trenge litt hjelp.

Jeg dobbeltsjekket at jeg hadde sølvhodeskallen. Vi småløp. Det var ikke langt fra der vi hadde landet.

- Skal de berøre hodeskallen, og bli mennesker igjen? Spurte Erica.

- Ja, det må det jo være. Han sa at de måtte ta på ekte menneske bein. Svarte Elvira usikker. Erica plasserte hodeskallen forsiktig i borgermesterens hånd. De skyndet seg, bak en hekk ved parken statuen var i. Her ifra kunne de se statuen. Det begynte og lukte.

- Jeg tror de kommer snart nå, kjenn på lukta, sa Elvira.

Erica nikket.

Den første zombien nærmet seg hodeskallen. Det lukta helt motbydelig. Zombien tok på hodeskallen, og han falt i bakken. Det kom flere og flere zombier, og en etter en tok de på hodeskallen. Alle hadde falt i bakken.

Det luktet alle fæle råtene ting du kan tenke deg. Blandet sammen! Det svei i nesa, men de holdt ut. De så en zombie som kom haltende. Elvira synes det var noe kjent med henne. Elvira og Erica så på hverandre.

- Mamma! sa de i kor. Hun tok på hodeskallen og falt i bakken hun og.

- Jeg tror det var alle, sa Erica.

- Ja, men hva skal vi gjøre nå? Vi kan jo ikke bare la en haug med zombier ligge her å slenge? sa Elvira.

- Vi drar tilbake i morgen, klokka er halv ti. Vi må hjem, svarte Erica.

Det var så godt å være hjemme igjen. Vi spiste en brødskive hver og gikk å la oss.

Pappa vekket Elvira og Erica neste morgen.

- Jeg skal bli med å hente mamma, sa han.

- Okey. Det er tryggere da, sa Elvira.

Vi gikk bort til der zombiene lå. De lå der fortsatt, men de lignet mere på menneske kropper.

- De sover nå. Vi må vekke alle sammen så de blir mennesker igjen, sa pappa.

- Vi prøver å finne mamma ett eller annet sted, sa Elvira.

De prøvde å komme seg fram mellom sovende mennesker. Det var veldig mange mennesker som lå rundt omkring, strødd på bakken. Tenk at alle de har vært Zombier. Der så Elvira mammaen sin.

- Erika! Her borte!

Erika kom løpende, og hoppet over menneskene som lå der. Elvira ristet i mammaen.

- Mamma! Mamma, du må våkne!!

Øyenlokkene gled opp.

- Mamma! Har du det bra? Går det bra med deg? sa Elvira og ga henne en stor klem. Mammaen så på Elvira.

- Hvem er du? spurte mamma.

- Elvira, og dette er Erica, døtrene dine, sa Elvira høyt.

Elvira og Erika hjalp henne med å huske hvem hun var, og hva som hadde skjedd.

- Takk, sa mamma.

Så kom faren og alle ga hverandre en stor klem, og de dro hjem.

Artikkeltags