Kapittel 2: Skaret og fru Karlsen

Skrivestafetten: 7.-trinnet ved Vang skole 2017

Skrivestafetten: 7.-trinnet ved Vang skole 2017 Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Skrivestafetten 2017Jeg gikk nærmere.

Stoppet garasjeporten. Mørket gjorde det vanskelig å se, men jeg så godt hvem det var. -Fru Karlsen? sa jeg med skjelvende stemme. Det var stille.

– Fru Karlsen? sa jeg igjen.

Plutselig hørte jeg hosting. Jeg så ned på fru Karlsen. Rødt blod rant nedover munnviken. Jeg skjønte at hun prøvde å si noe. Jeg lente meg ned.

Hun hvisket et ord i øret mitt

– Skaret.

Så døde hun.

Jeg sto helt stille. Kjente panikken komme krypende opp ryggen. Jeg rygget bakover, snudde meg og spurtet hjem.

Ring politiet og bli i huset

Med raske fingre låste jeg ytterdøra. Lente meg mot den og gled langsomt ned på gulvet. Tårene rant nedover kinnene mine mens jeg tenkte på hva jeg hadde sett. Jeg grep mobilen min og ringte mamma.

– Mamma, sa jeg gråtkvalt.

– Fru Karlsen er død. Jeg fant henne liggende i garasjen, gråt jeg.

– Hva er det du sier, Elina? Ring politiet og bli i huset, pappa og jeg kommer straks, sa hun.

Jeg tastet inn 112 med en gang samtalen var over. Jeg informerte politiet om hva som hadde skjedd, og de sa de skulle komme så fort de kunne.

Jeg hørte noen vri om låsen. Jeg reiste meg opp og flyttet meg vekk fra døra. Mamma og pappa stormet inn og spurte meg bekymret om det gikk bra med meg.

Like etter hørte jeg sirener komme langs veien og biler svinge inn på gårdsplassen. Mamma så dem og inviterte dem inn. Politiet spurte om de kunne stille meg noen spørsmål.

– Selvfølgelig kan dere stille Elina noen spørsmål, men vær raske. Jeg tror Elina har opplevd nok, svarte mamma.

Jeg fortalte politiet om hendelsen og om Skaret. De så ikke ut til å bry seg noe særlig. De sa de ville undersøke garasjen nærmere og kontakte oss hvis de fant ut mer. Det var helt greit for meg. Politiet dro, og jeg gikk å la meg. Mamma og pappa kom opp på rommet mitt, sa natta og kysset meg på panna.

– Vil du at jeg skal sitte her til du sovner? spurte mamma. Jeg smilte takknemlig.

Hun sa et siste ord

Neste dag fortalte mamma at hun hadde snakket med politiet, og at de hadde undersøkt garasjen til fru Karlsen. Hun sa de hadde funnet fru Karlsen med store hodeskader.

– Ja, jeg så en bowlingkule ligge ved siden av henne, sa jeg.

– Ja, det var det politiet også fant, de antar at hendelsen var en ulykke, svarte mamma.

– Men hva med Skaret? spurte jeg.

– Politiet sa det ikke var noe å bry seg om.

Jeg hadde en ekkel følelse når det gjaldt Skaret.

Hvis fru Karlsen hadde brukt sine siste ord på å gi meg det hintet, kunne jeg ikke bare ignorere det. Jeg trengte hjelp. Jeg gikk opp på rommet mitt og ringte den første personen som falt meg inn: Gard.

– Gard, jeg trenger hjelp. Har du hørt om fru Karlsen? sa jeg -Ja, det var trist. Hun var en god person, sa Gard litt deppa.

– Jeg var der når hun døde, hun sa et siste ord til meg; Skaret. Jeg lurte på om du kunne hjelpe meg å finne ut hva hun mente med det, spurte jeg.

– Jeg kan ringe deg når jeg finner ut av det, sa Gard.

En spøkelsesgate

To dager senere ringte Gard meg. Han fortalte at Skaret var en øde gate et lite stykke fra der vi bodde.

– Jeg sjekket på Google Maps, og det ser ut som en spøkelsesgate! Husene er skikkelig råtne og gamle! Jeg takket Gard for informasjonen og bestemte meg for å sykle dit neste dag.

Neste morgen våknet jeg til pøsregn. Det var grått og trist ute, og jeg var usikker på om jeg ville dra. Jeg gruet meg, men samtidig hadde jeg lyst. Jeg visste ikke hva eller hvem jeg ville finne, men jeg følte at jeg måtte gjøre dette. Jeg satte meg på sykkelen og syklet i vei.

Sykkelturen var kortere enn jeg hadde trodd. Jeg fulgte veibeskrivelsen til jeg kom til en skog. Det begynte å bli mørkere. Jeg syklet til jeg kom til et gammelt gateskilt. Bokstavene var slitte og utydelige, men jeg klarte og tyde ordet: Skaret.

Artikkeltags