Kapittel 1: Garasjer sladrer aldri

Lene Lauritsen Kjølner.

Lene Lauritsen Kjølner. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Som vanlig var jeg litt mørkeredd hvis jeg var hjemme alene om kvelden. Likevel hadde jeg satt meg ute på terrassen, med laptopen i fanget og en krimbok ved siden av meg.

DEL

Kanskje ikke det lureste valget av lesestoff, men jeg trodde at jeg kom til å tåle det.

Dessuten hadde jeg ikke åpnet boken ennå, for jeg hadde nettopp avsluttet en spillrunde med Gard, en av guttene i klassen. Jeg hadde logget ut av spillet i irritasjon over at ingen av guttene egentlig godtok meg som en av dem.

For jeg var minst like spillinteressert som dem. Minst.

Og jeg knuste de fleste hver eneste gang jeg var på. Men det var det ingen av dem som ville innrømme, de holdt sammen som en haug klebrig ris den gjengen der.

Bortsett fra Gard, han anerkjente meg like forsiktig som katten Sylvester smøg seg innpå fuglelivet i hagen. Men i kveld hadde han vært irriterende forsiktig, antakelig for ikke å tape ansikt overfor de andre.

Og jeg klarte aldri å bli helt sint på ham. Innerst inne lurte jeg på om livet var sånn. Om gutter holdt sammen i ett og alt og vi jenter bare fikk innpass av og til, når det passet dem og hvis vi var skrekkelig gode.

Jeg bestemte meg for å tenke på noe annet, for en del av meg var bittelitt redd for svaret.

Lukket øynene

Jeg likte meg her ute på terrassen.

Den var overbygd og jeg hadde totalt overblikk over fugler, katter og mammas sirlig plantede blomster, busker og trær. Min egen katt, Sylvester, var borte akkurat nå, mest sannsynlig på jakt etter en stakkars mus han kunne plage til døde, men buskene viftet i brisen og blomstene nikket mens de avga sine ulike dufter.

Jeg unngikk de andre spillene jeg pleide å kikke innom, og gikk inn på Spotify og fant fram til favorittlåtene mine i stedet. Så pakket jeg teppet rundt meg og avgjorde at jeg ville nyte sensommerkvelden.

Jeg lukket øynene og kjente den milde brisen feie lett over de bare tærne mine. Det var så behagelig at jeg tror jeg sovnet mens Led Zeppelin dundret i ørene mine.

Våknet med et rykk

Jeg drømte om Sylvester.

I drømme var han av og til en berømt detektiv-agent som reiste verden rundt og oppklarte mysterier. Denne kvelden var han i Sør-Frankrike og jaktet på skaperne av dataspillet «Grand Theft Katto».

Agent Sylvester var forfulgt av en hundemafia som forsøkte å rappe spillet, og i drømmen befant vi oss i en vill jakt på «Kattsinoet» i Monaco. Rart hvordan man kan finne å merkelige navn mens man sover. Sylvester lå plutselig hodestups i en haug med sjetonger der han stirret ned i mademoiselle Pedikyrs frodige pupper, hundene skled hjelpeløst rundt i olivenolje og det bredte seg en sterk lavendelduft i lokalet.

Hundemafiaen fikk summet seg, og løp bjeffende ut av Kattsinoet mens Sylvester skylte ned minnepinnen med spillet på med et glass iskald melk. Og jeg våknet med et rykk.

Det var mammas valg av skyllemiddel som hadde bidratt til å vekke meg. Duften fra tørkestativet kom i bølger da vinden valgte å ta retningen mot meg og hagestolen. Lavendelduft.

Dessuten var det hundene til naboen. De bjeffet noe helt infernalsk bak den digre tujahekken. Det var uvanlig, for de to kongepudlene Tyra og Vendela var vanligvis ytterst veloppdragne og stille.

Litt creepy egentlig, de pleide å stirre på meg når vi møttes, før de snudde som på et felles signal og svevde overlegent tilbake til nabohuset. Uvanlig hundeoppførsel, nesten litt katteaktig.

Jeg satte meg sakte opp og stirret ned i hagen. Mørket hadde begynt å sige inn som en tåkesky og trengte skumringen tilbake. Jeg måtte ha sovet i minst en time.

Bjeffingen til hundene avtok, nå klynket de. Fuglene tidde. Jeg hørte lyder som ikke var der. Det var ikke engang en bil som kjørte ute på gaten. En følelse av å være helt alene i verden seg innpå meg, og jeg grøsset. «Walking Dead» var dessverre en av mine favorittserier, og jeg skottet bort mot hushjørnet. Ingen.

Bare en av mammas stoltheter, en rosa drøm av en duftende klatrerose. Den duppet sakte og resignert under utelampen, som om den var en slags varselklokke til mitt mørkeredde jeg. Jeg reiste meg mens jeg trøstet meg med at fantasien var både en velsignelse og en forbannelse. I hvert fall i mitt tilfelle.

Jeg skvatt

Men jeg bestemte meg for å være modig og sjekke hva hundene drev med, så jeg pakket teppet rundt skuldrene, puttet føttene inn i et par Birkenstocks og gikk ned mot naboens hekk.

Gresset var vått og gjorde tærne mine våte på et øyeblikk, mens mammas japanske hjertetre avga en sterk duft av kaffe og sjokolade. Jeg skvatt en meter da en due kurret oppe i naboens eik.

«Tyra? Vendela?» ropte jeg forsiktig.

Det kunne jo ha hendt noe. Selv om jeg ikke hadde opparbeidet meg noe personlig forhold til de to hundene, var jeg jo glad i dyr. Dyr som led fikk meg til å gjøre uvanlige ting, ting jeg ellers ikke ville ha våget.

«Tyra?» gjentok jeg, da en snute kjempet seg gjennom en mørk tuja.

Hun klynket fremdeles og jeg strakk fram hånden for å klappe henne. Plutselig var hun mer enn villig til det.

Hun duftet hundesjampo. Både Tyra og Vendela var prisbelønte utstillingshunder, og var glattbarberte rundt livet med perfekte pelsdotter rundt brystet og haletippen.

Faren min kunne le godt av synet av naboen som børstet de to ute i forhagen. Fru Karlsen brukte timer på det, mens talkumet sto i skyer rundt både henne og hundene.

Litt desperate

For pappa var ikke jålete på sånne ting.

Hadde vi hatt hund ville det sikkert vært en sånn kjøter med et halvt øre, ikke hunder som var oppkalt etter supermodeller. Nå stakk begge de to hundene snuten gjennom hekken, faktisk virket de litt desperate. Til og med redde. Det måtte ha skjedd noe.

«Hva er det med dere?» spurte jeg med min mest beroligende stemme.

Sant å si holdt det litt hardt, for hjertet banket og jeg var tørr i munnen, men av og til klarer man å samle mot fra ukjente steder.

Myndig ba jeg hundene om å bli stående der de var. Jeg visste at de ikke kom seg gjennom hekken. Den var tettet med et nettinggjerde i bunnen.

Jeg måtte gå til naboen, ringe på og spørre om alt var i orden. Det gikk greit, jeg kjente henne jo. Fru Karlsen var hyggelig, hun hadde nylig blitt enke og var pensjonist. En sånn aktiv dame som sto på for sanitetsforeningen, hadde stor familie og stadig var på farten til barnebarn og hundeutstillinger.

Jeg hadde alltid tenkt at hun holdt seg godt, sikkert all mosjonen hun fikk med hundene, og hun hilste blidt når jeg gikk forbi. Kanskje ikke den gangen foreldrene mine betrodde meg huset og jeg endte opp med å ha fest for hele gjengen, men det hadde jeg fortrengt.

Merkelig lyd

Jeg satte opp farten, for jeg ville ut på den opplyste veien og se andre mennesker. Som for eksempel fru Karlsen.

Det var kanskje på tide at jeg ba om unnskyldning for festen uansett. Jeg kvittet meg med pleddet, gikk gjennom stuen og ut på fortauet. Så rundet jeg hekken mot naboen og åpnet en knirkende port.

Jeg stoppet opp i innkjørselen da jeg hørte en merkelig lyd. Det var en motor, men ingen bil, ingen gressklipper, bare en sånn elektrisk sak.

Motorlyden var ledsaget av en rytmisk dunkelyd, det hørtes nesten ut som en sånn greie man stemmer pianoet etter, bare mye tyngre. Det var mørkt i fru Karlsens forhage, utelysene var ikke på, men jeg gikk mot lyden.

«Mjau!» sa det plutselig bak to lysende katteøyne.

«Sylvester?» sa jeg spørrende.

Han ga meg maling til svar, og halen sto i været som en solsikke i august.

Lydene kom fra garasjen. Jeg gikk nesten helt fram til den. Da så jeg at garasjeporten forsøkte å lukke seg, rytmisk og forgjeves.

Den slo opp igjen hver eneste gang fordi den ikke klarte å komme helt ned til gulvet. Jeg kikket ned. Og jeg så rett på det som hindret den. To føtter iført et par sko jeg mente å ha sett på fru Karlsen. Begge deler lå dørgende stille.

Artikkeltags