Kapittel 9: Stranden skole

7. trinn, Stranden skole.

7. trinn, Stranden skole. Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

- Se der! Ropte Marita. - Der er det to lys. Hvem kan det være? Marita så lys som beveget seg langt borte.

DEL

?Hun merket at hun var sliten etter krabbingen i den lange sjakten. Sjakten var mørk og veldig bratt, og hun kjente spindelvevet i ansiktet bare ved å tenke på den. Hun så først nå at for å komme seg ut av sjakten måtte de komme seg ned en lang fjellskrent.

- Vi må skynde oss dit. Kanskje det er noen som kan hjelpe oss? sa Henrik, og pekte mot lysene. Han ble lettet av tanken på at dette snart skulle ta slutt. Han var også sliten og merket at det verket i armen. Gipsen var allerede slitt og møkkete.

- Men hvordan skal vi komme oss dit når det er så bratt og mørkt? Sa Ahmed. Det var nok rundt fem meter ned til bakken, men det visste de ikke sikkert i mørket.

Brannstigen

Ahmed snudde seg og så en gammel og rusten brannstige. –Den kan vi bruke til å komme oss ned med. De dro ut stigen og begynte å klatre ned, først Ahmed så Henrik, og så til slutt Marita.

Henrik brukte litt lang tid for han hadde vondt i armen og han hadde på seg en sykehusskjorte og gipsen var på vei av. Han tok et steg av gangen, men kom seg ned til slutt. Han kjente hjerte hamre og at pulsen var høy. Han kunne høre sitt eget hjerte dunke.

Hytta

Alle kom seg ned til slutt og alle var i god behold. – Men ligner ikke det på bakketoppen ved hytta? Jeg er sikker på at jeg har vært her før. Henrik så seg rundt og var sikker på at steinen med den rare formen hadde han sett før. - Tenk at vi aldri har sett sjakten før, den er jo rett ved hytta! Sa Henrik oppgitt. - Men da må det jo være noen i hytta da, sa Marita. - Det er jo lys der oppe.

Nå hørte de tydelige lyder fra hytta. De hørte stemmer og høy latter. De hørte ikke hva som ble sagt, men alle var sikre på at det var Finn og Johnny som var der inne. De kunne kjenne igjen den skarpe latteren til Finn. - Men hvor er Jonas da? sa Marita. De kunne ikke høre Jonas. - Vi må skynde oss til hytta for å finne ut hva de driver med, sa Ahmed. De løp så stille de kunne, og når de kom fram, gjemte de seg i buskene.

Gjemmestedet

Fra gjemmestedet så de Johnny og Finn krangle om ett eller annet oppe i hytta. De hørte at stemningen forandret seg der inne. De hørte ikke latteren til Finn lenger, og de kunne tydelig se at stemningen var amper.

-Vi må enda nærmere, hvisket Marita. Og begynte så smått å bevege seg bortover. –Nei! Det er alt for farlig! ropte Ahmed og tok tak i armen til Marita. Da ble det plutselig stille i hytta. - Hørte du det? sa Finn lavt.- Ja, jeg syntes jeg hørte stemmer, sa Johnny.

Avslørt

Henrik, Marita og Ahmed hørte stemmene til Finn og Johnny nærme seg buskene hvor de lå gjemt. De holdt alle pusten slik at ingen lyder skulle avsløre gjemmestedet. Henrik kjente plutselig en stikkende smerte i armen han hadde brukket, og måtte skifte stilling. Da fikk han knekt en liten kvist. Den lagde lyd. Marita så at Finn snudde seg brått mot buskene de satt i. – -Der er dem! Ropte Finn, og pekte mot Henrik, Marita og Ahmed.

Gullmynten

Johnny og Finn tok alle med seg opp i hytta med makt. Der fikk de øye på Jonas som var bundet fast i stammen på treet. Finn fant fram flere tau og bandt dem fast ved siden av Jonas. Marita så at Jonas var skadet. Han hadde flere stygge sår i ansiktet og rundt håndleddene hvor han var bundet. Han virket fjern i blikket og ingen fikk kontakt med han. –Hva skal vi gjøre nå? Hvisket Ahmed til Henrik. Henrik svarte ikke. Ahmed så at Henrik så smått startet å vri på seg for å løsne på knutene bak ryggen. Henrik merket ikke så mye til tauet rundt håndleddene på grunn av gipsen. Han tok ordentlig tak i tauet og røsket til. Det løsnet litt bark fra treet, men ikke noe annet skjedde. Plutselig hørte Marita at det datt noe annet ned fra stammen. Hun så ned på gulvet. Der, rett foran henne, lå det noe som skinte. Det var en gullmynt.. Hun så opp og fikk øye på et lite hull i stammen på treet. Er hulen i stammen på treet? Nei, det kan det ikke være, tenkte Marita.

Artikkeltags