KAPITTEL 8: Gjennom portalen

7. trinn på Veien skole har skrevet det 8. og siste kapittelet i denne sesongens skrivestafett.

7. trinn på Veien skole har skrevet det 8. og siste kapittelet i denne sesongens skrivestafett. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

– Hva skal vi gjøre nå? sa Asle. – Vi må rømme, sa Elsa.

DEL

«Elven»

1. kapittel: Kassen av Jørn Lier Horst

2. kapittel: På flukt av Sokna skole

3. kapittel: Fanget av Eikli skole

4. kapittel: Safen i kjelleren av Sundvollen oppvekstsenter

5. kapittel: En kald hånd i nakken av Hallingby skole

6. kapittel: – Dere har magiske evner av Ullerål skole klasse 7a

7. kapittel: Den utrolige sannheten Ullerål skole klasse 7b

8. kapittel: Gjennom portalen Veien skole

– Men først skal jeg si hva kreftene deres er, sa moren til Elsa.

– Elsa dine krefter er at når du kommer inn i din verden, så blir du synsk.

– Nora, dine krefter er at du kan fly. Og Aron du er superrask.

– Betyr det at vi er trollmenn og hekser? spurte Aron.

– For det hadde vært superkult.

– Nei, dere er ikke trollmenn eller hekser, sa faren til Asle.

Da Aron hørte det, ble han litt sur. Så minnet faren han på at de har superkrefter. Da ble Aron glad igjen.

–Men vi må jo komme oss vekk fra mennene, sa Asle.

– Ja, men hvor skal vi dra da? spurte Elsa.

– Kanskje vi kan dra gjennom portalen og leve der, sa Nora.

– Men hva med mamma og pappa da?

– Du mener Noel og Leon, sa faren.

– De er i den andre verdenen.

– Hvem er Leon og Noel? spurte Elsa.

– Det er foreldrene deres, svarte han.

Så ble alle stille. De var stille i en lang stund. Tankene svirret rundt i hodet på Asle. Han tenkte på hvordan foreldrene hans var og så ut.

– Hva med deg, pappa!, ropte Asle.

– Jeg må nok bli her Asle, sa faren.

– Så lenge jeg vet at du har det bra, så er jeg fornøyd.

– Jeg kommer til å savne deg skikkelig, utbrøt Asle.

– Jeg vet at Noel og Leon er veldig snille, sa faren.

– Husk Elsa, at selv om vi er i hver vår verden, så skal du vite at jeg er veldig glad i deg, sa moren.

– Hva med våre foreldre, spurte Nora, mens hun pekte på seg selv og Aron.

– De er dessverre blitt drept av de mennene som jaget dere, svarte han.

Så ble Nora og Aron helt stille. De begynte å stirre skremt på faren. Nora kjente at hun ikke klarte å holde tårene tilbake lenger.

Hun løp bort til Karen og klemte henne før hun begynte å gråte. Så kom Aron gråtende bort til Robert.

Etter at Nora og Aron hadde summet seg litt, sa faren at de måtte dra.

– Da må vi synge sangen, sa Aron.

Så sang de sangen:

I ring i ring vi står, ta oss til den andre verdenen nå! I vennskapsring vi står, til den andre verdenen nå! Da åpnet portalen seg, og de gikk inn i …

Da Asle åpnet øynene, så han et grønt og frodig forlatt landskap.

Så ropte Nora: – Se! Et stort slott!

– Skal jeg løpe og sjekke? spurte Aron.

– For jeg er superrask!

– Men jeg kan fly raskere enn du kan løpe, sa Nora.

–Jeg er jo synsk, så det er raskere enn å løpe; i tillegg er det mindre farlig, sa Elsa.

– Jeg tror Elsas idé er best, sa Asle.

– Ok, jeg ser at vi går inn alle sammen, sa Elsa.

Vent! Jeg ser mamma og pappa. De sitter i et stort og mørkt bur med tykke stenger, som henger ned fra taket.

– Vi må redde dem, sa Asle.

– Vi må legge en plan, sa Elsa.

– Jeg fikk en idé! Nora, du distraherer de onde mennene. Aron, du bærer Asle bort til døra.

Asle du bryter opp døra. Så løper alle inn. Så flyr Nora opp med Asle, sånn at han kan bryte opp døra til buret.

Nora gjorde seg klar til å distrahere fiendene.

Mens Asle satte seg opp på ryggen til Aron, så tenkte han på hva han skulle gjøre. Asle var ikke helt klar da Nora begynte å fly opp i lufta. Så ropte Nora at hun så dem, og da hørte mennene henne. Det var to digre menn med svarte kapper og finlandshetter.

Mennene tok fram noen pistoler som de hadde gjemt innenfor kappene sine og begynte å skyte mot Nora.

– De holdt på å treffe meg, utbrøt Nora skremt. Så løp de inn i slottet, og der fant de buret.

Nora fløy Asle opp, og han brøt opp døra. Nora fløy dem ned igjen.

– Hvem er dere? spurte Noel.

– Vi er barna deres, sa Leon.

– Elsa venter ute, svarte Asle. Plutselig hørte de mennene, og de løp ut før Asle fikk stengt døra.

Deretter hørte de et dunk bak seg.

Mennene måtte nå ha løpt rett inn i døra.

Elsa kom fram, og de så henne. Leon og Noel ga barna sine en stor klem.

Endelig fikk de leve nesten som en helt vanlig familie.

Artikkeltags