Kapittel 7: Flukten

7. trinn ved Vik skole har skrevet kapittel 7.

7. trinn ved Vik skole har skrevet kapittel 7. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Skrivestafetten Kapittel 6: Slottet Sanoj av Hallingby skole

Han la hendene på det iskalde dørhåndtaket, og åpnet de høye tredørene. Han gikk ned trappetrinnene, ned på gresset, mot skogen. Plutselig slo det ham at han hadde sett en lapp bak rammen, på bildet av han og foreldrene. Han skyndet seg tilbake inn til slottet og løp så fort han kunne igjennom de trange korridorene.

Dette måtte han finne ut av!

De mørke steinveggene var dekket av spindelvev og edderkopper. Alle møblene var dekket av hvite, støvete lakener. Lukten av død hang i rommet. Den eneste belysningen der var noen fakler som blafret når han løp. Han så seg ikke tilbake.

Han ble forvirret av alle de like dørene, og visste ikke hvor han skulle gå. Det eneste han husket var at rommet han hadde låst opp, var opp den trange steintrappen. Lyden av skrittene hans på vei opp trappen, ga et høyt ekko. Han gikk skritt for skritt. Det var mange dører inn til forskjellige rom. Det minnet han på at han hadde jo latt nøkkelen stå igjen i døren. Det var da godt tenkte han.

Uventet møte

Han fikk ikke gått bort til den første døra engang, før han så at noe var galt. Det var noen andre fotspor i støvet enn hans egne. Det var noen store fotspor som garantert var i størrelse førtifem.

Den eneste han hadde sett med så store føtter var, onkel Ivar. Han må ha kommet seg inn igjennom en eller annen slags bakdør. Jonas fikk hjertebank og svetten begynte å trille nedover ansiktet hans. «Men hvorfor skulle onkel Ivar gjøre noe sånt?» Som for eksempel å kidnappe han IGJEN.

«Livet ditt henger i en tynn tråd», sa en mørk mannsstemme bak Jonas.

Plutselig steg pulsen så fort som den aldri hadde gjort før. Beina begynte å løpe før han en gang fikk tenkt seg ordentlig om. Det var nesten som om det var en refleks. Ikke det at noe som dette hadde skjedd før, men det minnet han på at pappa alltid hadde sagt han ikke likte onkel Ivar, og at Jonas måtte være veldig forsiktig når han var med onkelen sin.

Luken

Endelig fant han den døren han lette etter. Han tok i håndtaket og dyttet det ned, men døren ville ikke rikke seg. Onkel må ha tatt nøkkelen. Ikke før nå hadde han lagt merke til at det var en bulk i teppet ved siden av han. «Hva kunne det være?» Han bøyde seg ned for å sjekke. I det han fikk tatt tak i teppet, hørte han tunge skritt bak seg. Derfor trakk han fort teppet til side. Det viste seg å være et håndtak på en hemmelig luke.

Han tok tak i den rustne ringen av et håndtak og dro den fort opp. Det var tydeligvis et hemmelig rom under der. Han satte føttene på den lange stigen som førte ned til kjelleren. Luken måtte han skynde seg å lukke før han krøp lenger ned. Lyden av skritt over han ble bare sterkere. Etter hvert ville han vel sikkert gitt opp jakten, men der tenkte han feil.

«Jonas! Jeg vet du er der nede. Det nytter ikke å gjemme seg!» Ropte onkel.

Da fikk Jonas et kikk og klatret bare fortere og fortere ned stigen. Men onkel Ivar kunne vel ikke komme seg ned dit med den magen. Han hørte de tunge skrittene gå vekk fra luka. Jonas skjønte at onkel Ivar hadde vært på slottet før han, og han visste sikker om det fantes en dør ned til kjelleren.

Når Jonas var nede, så han månelys igjennom fire, fem sprekker i en gammel dør ut av kjelleren. Det var fuktig luft nede i kjelleren, og det luktet innestengt. Det var fullt av rot og store pappesker.

Sjokket

Jonas gikk litt lenger inn i rommet. I et mørkt hjørne sto det et skrivebord. Det var strødd gamle avisutklipp over hele pulten.

«1987, Norske spioner stoppet terrorgruppe i USA.», sto det på en av dem.

På en annen sto det «Norsk par stoppet bankran i Trondheim». Jonas fortsatte å bla igjennom. Innimellom alt fant han en brun, rusten nøkkel.

Hver eneste avis handlet om de to norske spionene fra Oslo. Jonas flyttet seg litt, da han merket at buksa hans satt fast i det ene håndtaket til en av skuffene på skrivebordet. Han rykket beinet sitt i et forsøk på å få buksa si løs fra skuffen, men istedenfor dro han skuffen med seg, og den falt på gulvet.

Ut av skuffen falt det bilder og gamle dokumenter med kaffeflekker på. Han bøyde seg ned etter å ha revet løs buksa, og plukket opp et av bildene.

Bildet var klippet ut av en avis og det var bare litt av bildeteksten som syntes. Det sto «Johnsen spionparet slår til igjen. De reddet en hel familie fra brann før brannvesenet rakk å være til stede. Familien var fanget i kjelleren...», resten av bildeteksten var dekket av en stor kaffeflekk. På bildet så han to kjente fjes. Det var foreldrene hans.

Spioner?

Jonas var så sjokkert over det han nettopp hadde funnet ut av, tankene spant rundt i hodet hans som en løpsk karusell. Tanken på foreldrene som spioner var umulig å ta innover seg.

«Den lille overbeskyttende moren min som aldri lot meg gå ut med søpla uten jakke om vinteren, og den late faren min som alltid sover om dagen.»

Oppi alt dette surret og kaoset kunne han faktisk finne litt mening i det, flyttingen og alle de familieturene. Foreldrene hans hadde jo aldri egentlig vært ordentlig til stede på disse turene. De var jo alltid i byen og «shoppet».

Noen sto foran den sprukne kjellerdøra. Onkel var allerede utenfor og ventet på han. Jonas røsket med seg alle dokumentene han kunne finne stappet i en pappeske som han tok under armen og gjemte seg under pulten.

Onkel Ivar gikk sakte mot døren fra utsiden. Trakk håndtaket ned, så langt det bar seg, og røsket opp døra. Han undret seg over at Jonas var vekk. Han var ikke å se noe sted der inne i den mørke kjelleren. Derfor tok han opp telefonen sin, og trykket på noen knapper. Deretter snakket han veldig lenge om noe litt uforståelig.

Jonas plukket bare opp noen få ord som «basen, Vibeke Haukeåker, klokka 06.45» og «da skal de få se hvem som er sjefen». «Men hvem var Vibeke Haukeåker?»

Telefonsamtalen ble brått brutt når onkel Ivar så Jonas løpe rett forbi han og låse døra bak seg.

Redningen

Da Jonas kom ut på gårdsplassen, sparket han i eksospotta på en moped. En intens smerte gikk gjennom foten hans og han ble full av raseri, men det fikk ham også til å tenke.

Samira hadde jo brukket foten.

Samira!

Han måtte jo dra for å redde henne. Han kastet et tvilende blikk på skraphaugen foran ham. Jonas bestemte seg for å kaste seg på den rustne mopeden og satse på at ingen så ham på veien til anlegget hvor torturkammeret finner sted. Jonas ga gass og føyk av gårde ut av oppkjørselen og ut i motorveien som en rakett.

Sakte ble konturen av det store grå anlegget tydeligere. Han nærmet seg torturkammeret. Jonas parkerte den rustne mopeden i skogholtet like ved.

Han skjulte den med kvister, og smøg seg mot bygningen. Han kikket igjennom alle vinduene. Jonas la merke til et litt mindre vindu. Han småløp bort til vinduet og heiset seg opp med armene. Alt i rommet var mørkt unntatt det ene lyset som lyste på stolen. Den stolen Jonas hadde ble torturert i før.

Den stolen foreldrene sikkert var torturert i. Den stolen Samira satt i nå. Jonas merket en kald hånd som grep armen hans. Han visste at han var oppdaget.

Kapittel 8: Sannheten om Samira av Helgerud skole

Artikkeltags