Kapittel 7: Den utrolige sannheten

Klasse 7B på Ullerål skole har skrevet 7. kapittel av fortellingen «Elven».

Klasse 7B på Ullerål skole har skrevet 7. kapittel av fortellingen «Elven». Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

– Hva? Det er umulig! utbrøt Elsa. Øynene hennes var store av redsel.

DEL

«Elven»

1. kapittel: Kassen av Jørn Lier Horst

2. kapittel: På flukt av Sokna skole

3. kapittel: Fanget av Eikli skole

4. kapittel: Safen i kjelleren av Sundvollen oppvekstsenter

5. kapittel: En kald hånd i nakken av Hallingby skole

6. kapittel: – Dere har magiske evner av Ullerål skole klasse 7a

7. kapittel: Den utrolige sannheten Ullerål skole klasse 7b

8. kapittel: Gjennom portalen Veien skole

– Det er tydeligvis ikke det, mumlet Asle.

– Hvorfor må de drepe oss da? Kan de ikke bare la oss være i fred? sa Elsa med sint stemme.

Asle la merke til at stemmen hennes økte i tempo. Elsa var nok ganske irritert.

– Vel, dere lurer kanskje på hva de spesielle evnene deres er? sa faren til Asle.

– Ja, hva er evnene mine? spurte Asle utålmodig.

– Og jeg som trodde du hadde skjønt det … mumlet faren.

Asle tenkte seg om. Det dukket opp et bilde i hodet hans. Av mannen han hadde knust nesa til.

– Superstyrke? undret Asle.

– Blant annet det, ja, sa faren før han snudde seg mot Elsa.

– Hva med deg?

– Jeg har ingen anelse, hvisket Elsa.

– Kan du fortelle meg det?

– Jeg har heller ingen anelse, hvisket han tilbake.

De ble tause en stund. Det var stille i skogen. Så hørte alle en brummende lyd som kom nærmere.

– Kom, vi gjemmer oss bak denne busken! hvisket faren til Asle.

Gjennom greinene kunne de se en gul, gammel Volvo. Asle så bakpå bilen og kjente igjen nummeret. Bilen stoppet og de skumle mennene kom ut, den ene med en bandasje på nesa.

De fem bak busken lå musestille. Bakken var våt og kjølig, men ingen av dem la merke til det. De kunne nesten kjenne og høre hverandres puls.

De to mennene sa et eller annet til hverandre, satte seg i bilen igjen og kjørte av gårde.

– Kom! sa faren til Asle da han var sikker på at mennene og bilen var forsvunnet.

– Hvis vi går en halvtimes tid i den retningen, kommer vi til bilen min, sa han og pekte innover i skogen.

– Vi reiser hjem til moren din, Elsa, sa han og ruslet foran de fire barna.

Moren til Elsa var selvfølgelig overlykkelig for å se Elsa og Asle igjen, og det viste seg at hun også hadde en anelse om hvem Nora og Aron var.

– Det er på tide at dere får vite historien, sa hun. – Dere fire er søsken og dere har samme mor og samme far. Moren deres hadde også krefter som dere. De har vært i familien hennes i flere hundre år.

Aron, Elsa, Nora og Asle så ut som fire store spørsmålstegn med store øyne og vidåpen munn. Moren til Elsa fortsatte:

– Moren deres møtte faren deres, og de ble forelsket. Etter noen år fikk de et barn, Aron. Så kom Nora og til slutt dere to. Hun nikket mot Asle og Elsa.

– Det var for farlig å ha dere sammen, så de ga dere bort til fire ulike familier. De to mennene har lett etter dere i flere år.

Elsa kjente at hun var tørr i munnen, og hun følte seg svimmel. Likevel var hun den første som klarte å si noe.

– Hvorfor så vi bilder av triste barn med svart kryss? fikk hun stotret fram.

– Jo, fordi de to mennene har lett etter dere i flere år. De har funnet mange barn, men det var ikke dere fire. Alle med kryss over har blitt hengt. De vil ha tak i dere fordi hvis dere står i en ring og holder hender, samtidig som dere synger den sangen dere nynner hver kveld, skaper dere en inngang til en annen verden.

Nå hadde Asle fått summet seg litt. Han lukket igjen munnen og blunket hardt en gang.

– Hvordan skal vi komme oss unna dette? Mennene er sikkert fortsatt på jakt etter oss!

Artikkeltags