Kapittel 6: Slottet Sanoj

7a og 7b ved Hallingby skole har skrevet kapittel 6.

7a og 7b ved Hallingby skole har skrevet kapittel 6. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Skrivestafetten Kapittel 5: SOS-Samira av Eikli skole

Jonas dultet forsiktig borti Samira og hvisket.

– Det er bra vi ikke tok på oss setebeltet. Da er det lettere å komme seg ut. Samira nikket og svarte.

– Vi hopper ut i fart.

Jonas nikket. De åpnet døra stille og forsiktig så den mistenkelige mannen ikke hørte det. Så telte de til tre. 1, 2, 3. De hoppet. Det føltes som om tiden sto stille helt til han følte smerten, men det virket som om Samira hadde det verre.

– Samira! skrek Jonas.

– Går det bra? spurte han bekymret. Jonas fikk ikke noe svar, men så bare Samira ligge å vri seg i smerte.

– Samira, å fy søren, hva har skjedd?

– Det går bra, men jeg tror jeg har brukket foten, svarte Samira gråtende. Plutselig hørte de kraftig bremsing.

Han løp og løp

Den svarte bilen stanset, døra ble smelt opp og den illeluktende mannen stormet ut av bilen.

– Løp! skrek Samira.

– Nei, ikke uten deg! ropte Jonas tilbake.

– Jeg klarer meg, det er bedre om en av oss kommer seg videre. Han kastet et kjapt blikk på skiltet der det sto Edinburgh. Han kjente gråten presse opp i halsen da han spurtet inn i skogen. Han løp og løp og det føltes som om skogen aldri tok slutt. Han orket ikke å løpe mer. Beina hans føltes som bly da han kom til en lysning.

Etter lysningen var det en lang, bratt bakke. Jonas begynte å gå oppover bakken for å finne ut hvor han var. Da han kom til toppen av bakken oppdaget han et stort slott. Det var noe kjent med det, men han klarte ikke helt å sette fingeren på det. Dette slottet … hva var det for noe med det? Jaja, det var sikkert ikke noe.

Gullfarget nøkkel

Jonas tok tak i det kalde dørhåndtaket på den store tredøra. Den knirket helt forferdelig. Han kom inn til et stort, tomt rom med noen dystre malerier på veggene. I enden av rommet var det en lang, smal trapp. – Hallo! ropte han. Stemmen hans ga ekko i rommet.

Hallo ... Hallo ... Hallo ...

Ekkoet hørtes fra alle kanter. Han gikk mot den smale trappa. Føttene hans ga spor i støvet. Jonas gikk opp trappa og over det knirkete gulvet. Han fortsatte å lete i resten av slottet, men det eneste han fant var en støvete, gullfarget nøkkel. Han gikk ut ifra at den var til et rom i slottet. Han fant en låst dør, og låste den opp med gullnøkkelen.

Hemmelig sted

Med et sto han midt i et tomt rom. Det var bare et bilde på veggen. Det var bilde av moren og faren hans som holdt en liten baby. Jonas skjønte at det var han. Men hvorfor var det et bilde av han og foreldrene hans?

Under bildet av foreldrene sto det navnene dems. Da skjønte han greia. Foreldrene hadde dette som et hemmelig sted. De kalte det SANOJ. Der jobbet de på et prosjekt.

Men vent, hva hadde han med prosjektet å gjøre untatt at Sanoj var Jonas baklengs? Han skjønte ikke hvordan han var det, men håpet at foreldrene ville forklare det for han. Så gikk han ut av slottet.

– Nå må jeg redde Samira og foreldrene mine. tenkte Jonas

Livredd

I mellomtiden hadde Samira blitt tatt til fange av den illeluktende mannen. Hun hadde blitt ført til torturkammeret som hun hadde reddet Jonas fra.

– Har du fått vite noe fra Jonas? hadde mannen spurt strengt.

– Nei, jeg vet ingenting. hadde hun svart. Hun hadde blitt livredd og prøvd å komme seg ut, men hun satt helt bom fast.

Det var ingen annen mulighet enn å vente på Jonas. Hun ventet. Og ventet. Ingen kom. Så ble alt mørkt.

Jonas tenkte seg om.

– Hvor var dette torturkammeret? Hvor skal jeg lete? Plutselig kom han på at han hadde vært inne på morens telefon og inne på Google Maps. Han visste hvor han måtte lete.

Kapittel 7: Flukten av Vik skole

Artikkeltags