Kapittel 5: SOS-Samira

7. trinn ved Eikli skole har skrevet kapittel 5.

7. trinn ved Eikli skole har skrevet kapittel 5. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Skrivestafetten Kapittel 4: «De er i gode hender» av Sundvollen oppvekstsenter

Jonas ble helt klam i hendene, svetten silte ned fra pannen. Sanoj, så klart visste han hva det betydde! Hvorfor hadde han ikke skjønt det før? Det var jo det hemmelige rommet mamma og pappa hadde fortalt om. Men hvor var det igjen? Første gangen han fikk vite om det var på 8-årsdagen i England.

De spiste middag på Jamie Oliver’s. Det var den første gangen han hadde turt å spørre om mamma og pappas fortid. Moren hadde begynt å fortelle om et slott hvor hun jobbet med et eksperiment da hun møtte pappa for første gang. Faren var blitt ansatt som assistenten hennes. De jobbet godt sammen på et hemmelig sted som de hadde kalt SANOJ. Men så hadde de ikke fortalt noe mer ...

Jonas kom tilbake til virkeligheten, så seg omkring og skjønte at han fremdeles satt fastbundet i stolen i det ekle, blodige torturkammeret. Nå kom han på hvor Sanoj var. Det var i det gamle, nifse slottet som ligger i Skottland. Dette gamle, forlatte slottet som moren hadde arvet etter oldefaren sin.

Svartkledd dame

Plutselig kom den mystiske, svartkledde damen inn til han igjen. Hun hadde med seg en stor, slitt og mørkegrønn kasse med masse ting i. Da han så oppi kassen, så han at det måtte være foreldrenes eiendeler. Den svartkledde damen brydde seg ikke om Jonas, fordi hun snakket ivrig i en «hands free».

Hun slapp kassen ved siden av stolen hvor Jonas satt i og gikk ut av torturkammeret igjen.

Jonas tenkte raskt da han så vesken til moren som lå i den grønne kassen. Han greide å lirke den mørkerøde Michael Kors-vesken opp til fanget hans. Han fikk tatt opp telefonen, men visste ikke hvem han skulle sende melding til. Da han tastet inn passordet til morens telefon (det hadde han lært seg utenat for å kunne spille «Angry birds»), kom instagramsiden til moren opp. Han gikk fort inn på Google-Maps og fant ut at han var like ved grensen til Skottland. Han pugget det og gikk tilbake til Instagram.

Det siste moren hadde «liket» der var et bilde av Samira. Vakre Samira, som hadde på seg en rød kjole og en blomsterhatt. Hun sto under et veiskilt hvor det sto 100 km til Edinburgh!

«SOS Samira»

Han tastet inn nummeret til Samira. Selvfølgelig kunne han nummeret utenat, han var jo hodestups forelsket i henne. Han sendte meldingen: «SOS Samira» og skrev hvor han befant seg.

Selvfølgelig svarte mobilelskende Samira med en gang! Hun er jo helt hekta på mobilen.

Han skulle akkurat til å lese svaret hennes da han hørte skritt komme mot døra. Han kastet telefonen i gulvet og tråkket på den. Inn kom en svartkledd mann og med han fulgte den stinkende eimen han hadde kjent tidligere da han var hjemme, og senere en gang til da han var i cella!

«Hva er dette for noe?» ropte den svartkledde mannen og tok opp morens knuste telefon. Jonas svarte ikke. «Vel, da får vi gjøre det på den vanskelige måten», sa han med en ondskapsfull stemme.

«Vet du hva du sitter i, lille snørrunge?» sa han hest og truende og tok opp en fjernkontroll. Det så i hvert fall ut som det. Mannen trykket på en rød knapp og et sviende støt fòr gjennom kroppen til Jonas. Plutselig gikk brannalarmen og den svartkledde mannen løp hylende ut.

Jonas var veldig sliten etter støtet. Alt surret i hodet hans. Men da han kom til seg selv så han et nydelig fjes stikke inn fra døra. «Samira!» sa Jonas glad. Samira hjalp han løs fra den elektriske stolen som hadde gitt han støt to ganger. De så seg omkring og bestemte seg for å klatre opp til ventilasjonsluken i taket. Innenfor luka var det støvete og man hørte rotter romstere rundt i anlegget. «Ehhm…t-takk for at du kom og hjalp meg,» stammet Jonas.

«Ehhh… bare hyggelig,» rødmet hun, men så tok hun seg sammen, mannet seg opp og brølte: «Hva er det du driver med egentlig!?!»

Jonas ble litt overrasket over det plutselige temperamentet til Samira, men svarte: «Det er en lang historie, men jeg skal prøve å gjøre den kort.» Mens Jonas forklarte alt som hadde skjedd, om onkel Ivar, om lappen hvor det sto: «KODEORD: SANOJ», flyturen, oppholdet i cella, faren og moren som ble holdt i fangenskap og så videre, kom de seg ut av bygningen.

Volvoen stoppet

De så seg omkring og bestemte seg for å følge stien som førte innover i skogen. De kom til et veikryss og så en mørk, gammel Volvo som kjørte sakte i retning mot dem.

Jonas så på Samira og de nikket til hverandre og sa: «Yes, vi prøver å haike!».

Før Jonas rakk å stikke tommelen i været, stoppet Volvoen foran dem. Det sotete, høyre sidevinduet skled knirkende ned.

Et skallet mannshode stakk ut av vinduet og en mørk stemme nærmest hvisket: «Trenger dere haik?».

De nikket, reiv opp bakdøra, og hoppet inn i baksetet. Etter å ha kjørt en liten stund snufset Jonas en gang, så en gang til, og så tenkte han: «Denne ekle lukta har jeg kjent før!»

Han dultet bort i Samira og hvisket veldig lavt i øret hennes: «Vi skulle ALDRI ha satt oss inn i denne bilen!»

Kapittel 6: Slottet Sanoj ved Hallingby skole

Artikkeltags