Kapittel 4: «De er i gode hender»

7. trinn ved Sundvollen oppvekstsenter har skrevet kapittel 4.

7. trinn ved Sundvollen oppvekstsenter har skrevet kapittel 4. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Skrivestafetten Kapittel 3: «Dine foreldre ser du aldri igjen» av Ullerål skole

Jonas snudde seg brått. Foreldrene var ikke der. «Hvor er mamma og pappa?» ropte han redd. «De er i gode hender», sa damen med et stygt glis om munnen.

Damen og mannen gikk ut, men onkelen ble igjen. Han ga Jonas en lapp, og gikk fort ut av rommet. Jonas åpnet den sammenkrøllede lappen. På lappen sto det «Sanoj». Enda en lapp? Jonas skjønte ingenting. Han visste at det var Jonas baklengs, men hva betydde det egentlig? Hva hadde den med han å gjøre?

Høy lyd

Jonas satte seg på gulvet og begynte å tenke på lappen han hadde fått av onkelen. Han prøvde å holde seg våken, men øyelokkene ble tyngre og tyngre. Plutselig hørte han en høy lyd. Han skvatt til og krympet seg sammen. En stor dør gikk sakte opp. Han kjente igjen lukten som var i huset den dagen han fant lappen på gulvet. Lukten ble sterkere og sterkere! Jonas følte seg som en liten mus.

Til slutt sto det en mann foran ham.

«Jeg skal egentlig ikke være snill mot deg, men siden du er en viktig ressurs, skal jeg ikke drepe deg» sa den illeluktende mannen med bitter stemme. Jonas ble redd. Hårene reiste seg og han krøp sammen. «Hvorfor var du i huset mitt tidligere?» tenkte han.

Istedenfor å spørre om det, sa han med skjelvende stemme: «Hva mener du med at jeg er en ressurs?» «Det vil du tidsnok få vite,» svarte mannen avvisende. Han tok tak i Jonas og slang han over skulderen som en potetsekk. Jonas følte at innvollene ble trykt opp i halsen, og kjente at det var bra at han ikke hadde spist noe på en stund.

Etter en stund stoppet mannen og slengte ham fra seg. Han landet hardt på et kaldt steingulv. Han løftet hodet og kikket seg rundt. Han var i et halvmørkt rom, og når øynene vendte seg til mørket skimtet han konturene av noe som minnet om treningsapparater.

Han lot synet synke inn, og så kjent han at hårene reiste seg i nakken.

Det var så absolutt ikke treningsapparater han så. Han hadde sett slike ting før, i historieboka i kapittelet om middelalderen.

Han befant seg i et torturkammer. Han så inntørket blod over alt. Nesten som om noen hadde brukt det som maling på de flisbelagte veggene. Jonas prøvde å reise seg. Det verket i beina. Rommet var klaustrofobisk lite.

Lyset slo seg på.

Han så et stort speil som nesten dekket den ene veggen. Onkelen sto foran ham. Jonas kastet seg i armene hans. «Hva er det som skjer?» spurte Jonas livredd. Onkelen dyttet Jonas unna. Han falt bakover og slo hodet i steingulvet. Han tok seg i bakhodet og ble varm og klissete på fingrene. Blod!

Stinkende mann

Jonas hørte foreldrene gråte, og undret seg over hvor lyden kom fra. Han prøvde og rope men han klarte bare å lage en hes pipelyd. Hodet verket og han var tørr i munnen.

Den stinkende mannen grep fatt rundt nakken hans med en kald og klam hånd. «Kom med meg!» kommanderte han. Han ble skjøvet mot en svart, stor stol som var koblet til mange forskjellige ledninger.

Det var skinnreimer rundt armlenene og nede ved fotskammelen, og der hvor sannsynligvis halsen skulle være. Mannen løftet ham opp, Jonas gjorde sitt beste for å stritte imot. Han begynte å sparke med beina og hamret med knyttnevene mot ryggen til mannen. Slagene og sparkene prellet av. Jonas ble brutalt plassert i stolen og før han visste ordet av det, var han spent fast med reimer rundt hender, føtter og hals. Den stinkende mannen banket på speilet.

«Sanoj! Hva betyr det!?» brølte mannen.

Han fikk ikke svar.

«Hvem prater han til?» tenkte Jonas.

«Hvorfor? Hvorfor er jeg her, i denne stygge gamle stolen?»

Mannen gikk bort til stolen. Han trykket på noen knapper, eller noe som lignet. Han festet noe i fingrene til Jonas.

Det sved i hele kroppen. Det føltes omtrent som om han sto i fyr og flammer. Han fikk rykninger i hele kroppen. Det stoppet brått. Samtidig hørte han moren hyle. Mannen banket på speilet igjen. Det måtte være et av de vinduene man ofte hadde i avhørsrom, sånn man bare kunne se gjennom en vei. Det betydde at foreldrene måtte være på andre siden, og at det var derfor han hørte dem?

«Mamma! Pappa! Hvor er dere?» skrek Jonas redd.

«Husker du fortellingene vi fortalte deg som barn? Om hvor mamma og pappa møttes?» hørte han faren rope. Jonas ble stiv.

Han visste nå hvorfor det sto «Sanoj» på lappen. Men hva hadde det med dette å gjøre?

Kapittel 5: SOS-Samira av Eikli skole

Artikkeltags