Kapittel 3: «Dine foreldre ser du aldri igjen»

Klasse 7 a og b ved Ullerål skole har skrevet kapittel 3.

Klasse 7 a og b ved Ullerål skole har skrevet kapittel 3. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Skrivestafetten Kapittel 2: Sanoj - det er Jonas baklengs av Vang skole

«Jonas» tenkte han, hvordan i all verden kunne det stå Jonas?

Han bestemte seg for ikke å si det til onkelen. Så spurte han. «Hvor er det vi skal hen?»Vi skal til et hemmelig sted» svarte onkelen. «Jeg skjønner at dette er veldig uvant, men dette er det beste for deg, du skjønner det er noe veldig farlig, jeg og foreldrene dine prøver å beskytte deg, men nå kan jeg ikke si mer.»

Hva kan det være tenkte Jonas kanskje mamma og pappa var slemme og onkel var snill, eller kanskje det kunne være omvendt? Eller kan det være mulig at de samarbeider og alle er med i en hemmelig organisasjon, kanskje de er spioner!

Jonas begynte og tenke mye på hva som kunne ha skjedd, og hvor dette hemmelige stedet kunne være, men han var så trøtt at han ikke klarte å tenke klart. Han var så sliten for han hadde jo nettopp blitt dratt ut av senga si midt på natta. Det var bekmørkt ute, han greide ikke mer, så han bare sovnet.

Da han våknet neste dag var det helt lyst ute og han var på ett nytt sted. Det var fullt av trær og blomster der, egentlig ganske fint. Plutselig kom det en dame i en lang svart kåpe mot ham, hun som var ikledd svarte solbriller og svart hatt, høye svarte støvler og hadde langt krøllete brunt hår. «Hvor er onkel Ivar?» spurte Jonas den rare damen. Jonas så seg rundt men ingen onkel å se. «Han er i gode hender» svarte damen. Hun snur seg og peker mot skogen og der ser han onkel Ivar komme ut av skogen med hendene på ryggen med håndjern. Plutselig kjenner Jonas en iskald hånd i nakken og i det han snur seg rundt ser han en kraftig og høy mann med svarte klær, så blir alt svart.

Jonas våknet opp sliten og svimmel, han prøvde og se seg rundt, men kunne ikke se noen ting. Det var iskaldt og helt mørkt, men nå begynte han å vende seg til mørket. Han så at han satt inne i et helt lite og tomt rom med en glassrute og plutselig, der så han to personer sitte i rommet ved siden av. Han løp bort til glassruta for å få kontakt og se hvem de var, men han kunne ikke se noen tin. Han prøvde og prøvde å se hvem de var men greide det ikke for det var så mørkt.

Lyset ble skrudd på, så han ble helt blendet. Han brukte de første sekundene på å vende seg til lyset. Så han hadde fått vendt seg til lyset la han merke til at de personene som satt på andre siden. Det var moren og faren. «Mamma og Pappa!» Ropte Jonas, men de hørte han ikke og de så han heller ikke så han prøvde å rope en gang til, «Mammaa, Pappaa, pliz svar!» men de la fortsatt ikke merke til ham. Han prøvde igjen og igjen, men det gikk bare ikke. Han ga opp og satt seg i et hjørne med hodet på knærne sine.

Plutselig kom noen ukjente menn inn i rommet der foreldrene va og de gikk mot foreldrene og dro dem opp. Da så foreldrene til Jonas at Jonas satt i rommet ved siden av og de rev seg løs fra vaktene og spurtet bort til ruta til Jonas. De la hendene sine på ruta og begynte å banke og slå på ruta. Jonas snudde seg rundt og så foreldrene. Han løp bort til ruta og la hendene sine på ruta, begynte han å gråte og det smittet over på foreldrene.

Da kom det tre mennesker inn i rommet, det var den samme mannen og den samme damen som han hadde sett tidligere ved skogen. Bak kom onkel Ivar men han var ikke i den samme politi uniformen sin. Den som han pleide å ha på seg, nå hadde han på seg en svart dress med paljetter på armene og han var i samme stil som de to andre. «Ivar hvorfor er du med dem og hvorfor har du ikke uniformen din lenger?» spurte Jonas. Ivar smilte lurt med et ondt blikk og sa «Du kommer aldri til å se foreldrene dine igjen.»

Kapittel 4: «De er i gode hender» av Sundvollen oppvekstsenter

Artikkeltags