Kapittel 2: Sanoj - det er Jonas baklengs

7. trinn ved Vang skole har skrevet kapittel 2.

7. trinn ved Vang skole har skrevet kapittel 2. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Skrivestafetten Kapittel 1: Kodeord: Sanoj av Marit Reiersrud

Jonas ble stående og stirre. Kodeord: Sanoj? Jo, han hadde hørt det før, men han husket bare ikke hvor. Hva skulle han gjøre? Skulle han ringe foreldrene en gang til? Han kom fram til at han skulle prøve å legge seg. Han lå og tenkte som en gal på hva lappen kunne bety og hvor foreldrene var. Jo mer han tenkte, jo flere spørsmål kom fram.

Plutselig hørte han lyden av bilhjul komme i oppkjørselen. Jonas kikket ut av vinduet, som var rett ovenfor sengen hans. Et sterkt lys blendet han. Hvem kunne det være? Kunne det være den samme personen, som hadde vært i huset før? Han hørte døra langsomt åpne seg i første etasje. Nå hørte han lyd i trappa. Han begynte å få gåsehud. Skrittene kom nærmere og nærmere. For hvert steg ble knirkingen høyere og høyere. Lyden fortsatte helt til den stoppet utenfor døren til Jonas. Det ble stille. Dørhåndtaket ble dratt sakte ned. Jonas trakk dyna over hodet.

Like etterpå åpnet døra seg. Jonas begynte å skjelve. Han holdt pusten og hjertet hamret som aldri før.

Plutselig merket han en hånd som tok tak i dyna og en kjent stemme som sa «Jonas er du våken?». Onkel Ivar? Hvorfor var han her? «Kom, jeg må fortelle deg noe» sa onkel Ivar med en urolig stemme. Jonas satte seg opp i senga med et forskrekket blikk. Han prøvde å si noe, men ingen ord kom ut. Onkel Ivar var alvorlig i blikket. «Fort, på med klær» sa han. Jonas nikket, og gikk ut på badet.

Da de gikk ut, så han lappen som lå på gulvet. Jonas plukket den opp og stappet den i lomma, uten at onkel Ivar så det. Han ga tegn til at de skulle ut i bilen. I det Jonas gikk ut i gangen, fikk han dratt med seg jakke og sko. Han fikk også rasket med seg en lue. De kom seg ut i bilen og han satte seg ved siden av onkel Ivar, med en ekkel følelse i magen.

De satt lenge i en urolig stillhet, før onkel Ivar sa: «Jeg er klar over at du ikke forstår noe av dette her». Jonas klarte ikke annet enn å riste på hodet.

Det ble mer og mer motorvei. Bilene kom raskere forbi. Etter hvert begynte han å kjenne seg igjen. Hvorfor var de på vei til flyplassen? Det hadde alltid vært noe mystisk med onkel. Jonas hadde tenkt på det flere ganger, da onkel Ivar hadde vært på besøk. Drev han med noe utenfor politiets lover?

Var han egentlig en skurk, selv om han var politi?

Jonas følte at en stor kampestein hadde satt seg fast i magen og situasjonen var helt ubeskrivelig. Det må være en grunn til at faren hans mislikte onkel så mye. Jonas klarte ikke å legge vekk følelsen han egentlig hadde for onkelen sin. De hadde jo vært på fisketur sist sommer.

Onkel trakk pusten dypt og sa til slutt: «Jonas, det er noe alvorlig som har skjedd. Jeg får ikke lov til å si noe før du har kommet til det stedet vi er på vei til». De ankom ganske raskt flyplassen.

Det var kaos overalt. Onkel Ivar tok Jonas i hånden og fulgte han innover i mengden. De gikk ikke den vanlige veien mot Taxfreen, men nedover en smal gang, som endte i en bratt trapp med tynne trappetrinn, opp til andre etasje. Det var ingen folk der, og Jonas merket at onkelen ble nervøs da han kikket på klokka.

De gikk inn i flyet og satte seg ned. Det var et privatfly. Det var ingen andre der. Jonas tok opp lappen og studerte den nøye. Han leste Sanoj flere ganger. Hva kunne det bety? Var det et anagram for noe annet? Kanskje han kunne stokke om på bokstavene. Plutselig så han det.

«Sanoj», det var jo «JONAS» baklengs!

Kapittel 3: «Dine foreldre ser du aldri igjen» av Ullerål skole

Artikkeltags