Kapittel 12 - siste kapittel: Ullerål skole, 7A

7A, Ullerål skole.

7A, Ullerål skole. Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Mannen i døra smiler til henne. Hun ser fort at smilet ikke er ekte, måten han smiler på får henne til å grøsse.

DEL

Han har langt, svart hår og brune øyne. Ansiktet virker bare så kjent. Han minner henne om noen, men hvem?

«Hei, hva er det du vil?» spør mannen med mørk stemme. Marita klarer ikke å svare, det føles som om hun er stum. Hun tenker så hardt på hvem denne mannen er, at hun ikke legger merke til at han tar opp mobilen.

Finn og Johnny ligger i grøfta med skader på kroppen. De har store skrubbsår og brannskader flere steder.

«Hjelp meg»

«Hjelp meg!» sier Finn mens han strekker ut en hånd til Johnny. «Nei» sier Johnny mens han reiser seg opp. «Hva er det du sier? Hjelp meg opp, din idiot!» sier Finn, sintere i stemmen nå. «Du har hatt styringa litt for lenge nå, og du ser hvordan det har gått!» svarer Johnny sint tilbake.

Finn blir liggende og stirre på Johnny. Johnny stirrer tilbake. Til slutt snur han seg og halter bortover veien mens Finn ligger alene igjen. Mens Johnny halter seg bortover høres en lyd langt der borte i det fjerne. Den varer bare i to-tre sekunder så er den borte, samtidig vibrerer det i lomma.

Henrik, Ahmed og Jonas har tatt plass i en stor og myk sofa i stua til damen som de nå vet heter Jeanette. Hun tar med seg mobiltelefonen inn på kjøkkenet for å ringe etter en ambulanse. Hun prøver mange ganger, men kommer ikke gjennom.

Med et trist blikk går hun tilbake til ungdommene i stua og sier «Jeg får ikke tak i noen.» «Kan ikke du kjøre, da?» sier Henrik. Jeanette ser på Jonas og ser hvor skadet han er. «Jo, det kan jeg» sier hun med myk stemme. «Kom så kjører vi til sykehuset». Nok en gang støtter Ahmed og Henrik Jonas mellom seg på vei ut. Jeanette låser døra, setter seg inn i bilen og kjører.

På sykehuset

Framme på sykehuset får de hjelp av en lege. «Hva har skjedd, og hvor er foreldrene deres?» spør legen. Jonas vil ikke svare, men presser fram noen utydelige ord. «Ehm ? Jeg vet ikke?». «Nei vel, men hva heter moren din, da?» spør legen nysgjerrig. Jonas svarer ikke. «Etternavnet er Kristensen» svarer Henrik fort. «Takk» sier legen og går inn på et kontor for å ringe.

«Hei, du snakker med Kristensen». «Hei, vi ringer fra sykehuset. Det er angående sønnen din. Han har vært i et voldelig slagsmål.» sier legen. «Hva?!» roper hun forskrekket. «Hvordan går det med Marita?» «Nei, dessverre, har hun ikke kommet hit ennå.» svarer legen. «Jeg er på vei nå.» sier hun stresset.

Lang tid

Johnny tar opp mobilen og ser på displayet. Der står det Mustafa. «Endelig», sier Johnny oppgitt. «Hvorfor tok det så lang tid?» fortsetter han. «Du vet Marita - er ikke det datteren til Anders?» sier Mustafa i andre enden. «Åhh, jeg visste at hun lignet på noen» sier Johnny.

Marita ser forskrekket på mannen i døra. «Hva?» roper hun. Mustafa ser Maritas reaksjon, tenker seg om og tar sakte mobilen vekk fra øret. Marita begynner å gråte. «Kan noen være så snill å fortelle meg hva som skjer?» hikster hun og synker sammen på trappa. «Jeg tror at det beste nå er å få deg på sykehuset. Jeg kan fortelle deg alt på veien.»

Han støtter Marita bort til bilen og hjelper henne inn i passasjersetet. «Dette har gått for langt», tenker han. På vei mot sykehuset ser Marita det. Hvem mannen minner henne om. Ahmed. Mannen er som en stor utgave av Ahmed. Mustafa forklarer henne at han var i militæret sammen med Anders, faren hennes. De var i militærleiren og ble angrepet av syriske styrker. « Og dessverre kom ikke alle levende fra det,» Han parkerer bilen og går ut - han ser på henne. De går inn på sykehuset med tårer i øynene. Der møter de Ahmed og Henrik. Samtidig kommer moren til Marita løpende inn.

Alene i Norge

Faren ser på Ahmed. Ahmed ser tilbake. «Pappa ?» sier Ahmed. «Ahmed ...» sier faren. Ahmed virket ikke glad i det hele tatt. Han virket nesten skuffet. «Ja, så ? hvordan går det?» spør faren i et forsøk på å muntre han opp. «Ikke tenk på det en gang, pappa. Du lot meg være her aleine i Norge i snart 6 år! Du kunne i hvert fall ha ringt EN gang. Men, nei, du glemte meg vel bort!»

Ahmed var sint nå, men han beholdt roen. «Ahmed, du?» «Slutt, pappa! Dra tilbake! Jeg vil ikke snakke med deg mer! Jeg trenger deg ikke!» Marita var forvirret. Hadde hun møtt faren sin, hadde hun vært glad. Men Ahmed vil ikke engang snakke med han. Hun skjønte det ikke. Han burde jo smile og le.

Gikk bra

Marita løper bort til moren og klemmer henne. Legen følger dem bort til Jonas, som nå har fått på gips. Moren omfavner han. Legen forteller at ingen har noen alvorlige skader og alle får dra hjem.

Senere på året, en kald og klar høstdag i skogen. En jeger er på tur med hunden sin – vil jaktlykken være med dem i dag? Hunden, en finsk støver snuser seg bortover skogbunnen. Plutselig stopper den opp, ivrig og logrende. Jegeren lurer på hva det kan være. På avstand ser han ikke noe dyr i hvert fall. Han går nærmere, bøyer seg ned og dytter hunden forsiktig unna. Der, på bakken, halvveis gjemt under mose og løv. Tre gullmynter ?

Artikkeltags