Kapittel 1: Harald Rosenløw Eeg

Harald Rosenløw Eeg

Harald Rosenløw Eeg Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Det er så varmt at byen står helt stille. Bare asfalten koker. Lakenet brenner. Alle er borte.

DEL

De er ute på en strand et sted. Eller på en fjelltopp. Bare ikke de. De er hjemme. Også noen katter da. Det er vel fint det også, eller hva, sommer i byen, is på brygga og film hver kveld? Nei, det er ikke det. Sommer i byen er ikke noe gøy. Når du bor i byen. Da skal sommeren være noe annet. Sjøen eller skogen eller i hvert fall en annen by?

Elen våkner av at det er full diskusjon på kjøkkenet. Noe om at de ikke kan være her. Mamma og pappa pleier å være uvenner om morgenen, og så blir de venner igjen på kvelden. Men ikke nå. Idag er det tydeligvis omvendt. Elen står opp og går ut til dem. Det pleier å hjelpe. Men det gjør ikke det idag. De ser på henne.

– Gå og legg deg, sier mamma og pappa i munnen på hverandre.

– Skal dere skilles? spør hun.

– Nei, vi skal... på ferie, sier pappa plutselig.

– Skal vi? spør mamma.

– Så gå og pakk kofferten, sier pappa. Mamma sender han et drepende blikk, og da mener hun virkelig drepende, et blikk fullt av kniver og vodoo-nåler, og da er ikke Elen sein med å gjøre som de sier: Pakke kofferten. Hun spør ikke en gang hvor de skal reise, i tilfelle de skulle ombestemme seg. Så hun pakker for alt. Bikini-stillongs, joggesko-pensko, solkrem-halspastiller. Og hun blir vekt nesten før hun har lagt huet på puta igjen. For da skal de av gårde. Mamma må kanskje jobbe litt på turen, sier pappa, men hun blir med sjøl om det er bare kroppen hennes de får ut i taxien. Resten av mamma sover fortsatt så tidlig, bak paret med svære solbriller. Pappa virker ganske stressa. De skal sikkert rekke noe? Forventninga danker ut søvnen. Og så tar de taxi grytidlig gjennom byen. Dundrer gjennom gatene. Og sjøl om gatene er tomme syns hun pappa kikker i bakvinduet som for å sjekke om de har noen etter seg. Det står griller og ryker i parkene, og brusflasker folk har forlatt midt i en slurk.

– Hvor skal vi? spør hun faren. Han smiler fårete.

– Oslo S, sier han.

– Okei. Men... derfra?

Fattern åpner munnen. Men så lukker han den igjen. Som om han er redd for å skuffe henne. Eller redd for å si sannheten. Han er ikke særlig god til å holde på hemmeligheter.

– Mamma trenger å komme seg bort litt. Hun bare vet det ikke, sier han. Mamma har en litt hemmelig jobb. Elen vet hva det er, sånn nogenlunde, men hun skal helst ikke fortelle det til noen. Så vanligvis sier hun at mamma har hjemmekontor, og det høres så kjedelig ut at det pleier å stoppe de fleste.

Taxien kjører opp på sjøsida av Oslo S. Det er mye styr når de skal ut av bilen, med kofferter og vesker og alt, så alt stresset gjør bare at de bruker lenger tid enn om de hadde tatt det helt med ro. Men Elen kjenner at det kribler. Hun tar seg i å drømme hvor de skal. Fra Oslo S går det tog til hele Norge. Og sikkert Sverige. Gøteborg? Bergen? Bodø? Men så er det jo flytoget også. Og da åpner det seg jo en hel, jepp, en hel verden. Men Elen prøver å holde seg. For det at de skal på ferie likevel er en sånn opptur at hun ikke har lyst til å bli skuffa heller. Worst case scenario? Tante Trude og onkel Tron.

De skyndter seg ut i avgangshallen nede, kan det tyde på flytoget? Mamma begynner å våkne. Hun ser seg rundt. Elen ser seg rundt. Det er bare én annen som er våken nå. Han står og leser i en avis med en koffert ved føttene. Han har caps, strikkøyer og en føflekk øverst på kinnet.

– Veska mi, sier mamma plutselig. Ser seg rundt. – Jeg glemte den i taxien...

Er veska igjen i taxien? Pappa snur seg og begynner å løpe tilbake mot taxiene, men det er sikkert tusen taxier der, og alle ser ganske like ut. Mamma står bare og svaier noen sekunder, før hun følger etter.

– Pass på bagasjen, sier hun. Og blir Elen stående, helt aleine midt i den svære avgangshallen med koffertene deres. Hun ser opp på tavla med destinasjonene som blinker. Og mens hun står der stirrer, kommer fyren med caps, den eneste andre i avgangshallen, opp til henne. Det er noe med øya hans. De spretter rundt hele tida.

– Vil du passe på min koffert også? spør han. Stemmen sprekker. – Jeg skal bare på toalettet.

Elen ser på kofferten hans. Den er liten og i sølv metall. Den er ikke så stor heller? Og ærlig talt det er ikke verdens undergang, hun skal bare passe bagasjen hans, ikke sant? Hun ser opp, men da har han gått allerede.

Så hun venter. Hun ser opp på tavla. Et flytog kommer. Det går. Og ett til kommer inn. Hun ser mot taxiene, men ser ikke noe til hverken mamma eller pappa. Hvor lenge kan han fyren være på do, egentlig? Tenk om han også har glemt at hun har bagasjen hans? Her står hun med masse bagasje, men ingen å reise med? Og så får hun en sånn kjip tanke. At dette ikke kommer til å gå bra likevel. Når de endelig skulle komme seg på ferie, blir alt bare rot.

Til slutt tar hun all bagasjen, koffertene og bagen til faren og går bort til toalettene. Hun står utafor. Hun roper inn mot herretoalettet. Men det koster penger å komme inn her. Er det mulig? Et av toalettene er opptatt.

– Hallo? roper hun. Banker på døra. – Det er jeg som passer bagasjen din.

Men hun får ikke svar. Hun banker igjen.

– Hallo? sier hun. – Er du ferdig snart? Jeg har bagasjen din.

Døra går opp. Og der står det en svær mann i treningsdrakt. Han ser forundra på henne. Hun gidder ikke å forklare seg. Hun vil finne mamma og pappa. De har en ferie å rekke. Så hun løper tilbake med all bagasjen. Hun er ute i avgangshallen. Men mamma og pappa har ikke kommet nå heller. Hun sleper med seg alt sammen, og kofferten til den fremmede er så tung, hva er det i den egentlig, hun skal få bedre tak, men da glir den plutselig i handa hennes, så hun mister den rett i gulvet og lokket blir slått opp. Hun bråstopper. Hun skal jo ikke kikke oppi. Det er ikke hennes koffert. Hun skal bare få igjen lokket. Og hun hadde aldri gjort det, tatt en kikk, hvis det ikke var for at den blei slått opp rett foran henne.

Da hun ser hva som er oppi. Først skjønner hun ingenting. Så kjenner hun hvordan blodet, som vanligvis blir pumpa gjennom kroppen, plutselig bråstopper og står og stanger i årene, banker i hodet hennes.

Hun blir nødt til å rømme.

Artikkeltags