Kapittel 1: Forfatter Jan Mehlum

Jan Mehlum

Jan Mehlum Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Jeg vet ikke hvorfor jeg så tydelig hørte skrittene i gangen.

DEL

Døra til kontoret mitt var lukket, skrittene var ikke tunge, det var stille i bygningen og jeg konsentrerte meg ikke om annet enn å tenke på ingenting. En vanskelig øvelse som krever trening. Allikevel hørte jeg de bevege seg langsomt bortover gangen for til slutt å stoppe foran min dør.

Hulda, derimot, en hund, merket tilsynelatende ikke noe der hun lå i klientsofaen.

Så ble det stille. Jeg kastet et blikk på vegguret. Det var like før klokka gjorde seg klar til å slå fem slag, hvis den virket, noe som for tiden representerte spenningen på dette kontoret. Det var fredag, det var januar, året var 2013, og jeg var ikke blitt yngre siden sist januar. Muligens litt klokere.

Ingenting skjedde. Jeg overveide flere muligheter. Alice kunne ha kommet ut fra sitt påtvungne sølibat etter bruddet med mannen og bestemt seg for at hun måtte treffe meg, uansett konsekvenser, noe som ikke var veldig sannsynlig, siden drittsekken hadde satt i gang hele den juridiske kverna for å kjempe til seg full omsorgsrett til barn som han knapt nok hadde sett. Wilhelm Mørk kunne ha meldt overgang fra håndsydde italienske sko med lærsåler til lette joggesko. Min datter ville flytte hjem til meg fra Berlin. Eller mer sannsynlig, revisoren min hadde funnet situasjonen så alvorlig at hun personlig ville overbringe meg de dystre utsiktene. Jeg forkastet også den muligheten. Det ville vært et overtidsoppdrag. Selv om hun hadde et hjerte av stein, ville hun ikke ha orket å belaste meg med ekstra kostnader. Kanskje skrittene var en drøm, et undertrykt ønske om besøk fra Norsk Tippings gevinsttjeneste, Jaguarforeningens lotteri eller en kjærlighetssyk kvinne. Jeg hadde lest psykologi et helt semester før jeg ble lei av rotteforsøk. Så vidt jeg husket, ville det siste ønsket ha styrket Freuds forestillinger om våre indre liv.

Bankingen på døra var lett, nesten umerkelig. Fjærlett, tenkte jeg.

”Kom inn,” sa jeg og flyttet beina ned fra skrivebordet. ”Det er åpent,” fortsatte jeg da ingenting skjedde. Jeg var i ferd med å bli nysgjerrig. Og jeg hadde absolutt ingen planer for resten av ettermiddagen, kvelden eller natten.

Døra åpnet seg forsiktig. At den knirket hadde jeg aldri før registrert. Det kunne skyldes at de som besøkte meg hadde så dårlige manerer at de åpnet, uten å vente på tillatelse. Forklaringen virket sannsynlig. Jeg bestemte meg for å smøre hengslene.

Piken som lente seg fram i døråpningen var lang og slank, ikke tynn. Hun kunne være en tretten, kanskje fjorten år, fortsatt et barn, men på god vei mot å bli en ung kvinne. At ansiktet hennes var overstrødd med fregner og håret var rødt, hadde sikkert ikke gitt henne noen lett oppvekst. Personlig fant jeg det sjarmerende. Hun hadde en lang, militærfarget anorakk hengende rundt den spinkle kroppen, en fargerik strikkelue over håret og kraftige, svarte støvler på føttene. Bortsett fra klærne, kunne hun ha vært en av de modellene som gjør at barn ser ut som kvinner. Det var noe upassende sensuelt ved henne.

”Bare kom inn,” gjentok jeg, ”og lukk døra etter deg, er du snill.”

Hun tok et par nølende skritt mot meg.

”Jeg biter ikke,” sa jeg. ”Men hun der, derimot,” jeg pekte på dyret som nå hadde åpnet øynene og stirret på nykommeren, ”hun kan jeg ikke garantere for.”

Piken kikket bort på Hulda. ”Er den farlig?” Hun hadde et pent, voksent språk.

”Bare hvis du ikke oppfører deg pent.” Jeg smilte for å dempe skadene. Å skremme barn er en av mine yndlingsinteresser. Dessuten pleier de å like det.

”Du bare tuller,” sa hun strengt. ”Er du advokat Svend Foyn?”

”Så du ikke skiltet på døra?”

”Tror du ikke jeg kan lese?” Stemmen hennes hadde et strøk av aggressivitet.

”Absolutt.” Jeg vinket avvergende med hånden. ”Hvor er Herr Nilsson?”

Et øyeblikk fikk det henne ut av balanse, før hun tok seg elegant inn. ”Han finnes bare i bøkene. Men du leser kanskje barnebøker?”

Jentungen var glup. ”Du har rett,” sa jeg. ”Jeg er nok litt barnslig. Hva kan jeg hjelpe deg med?”

Hun hadde satt seg i klientstolen. Nå så hun opp på meg. Øynene hennes var knall grønne. ”Hva slags advokat er du? En som hjelper folk?”

Spørsmålet kom brått på meg. ”Det kommer an på,” sa jeg. ”Hva heter du?”

”Elvira.”

”Altså ikke Pippi?”

”Elvira Widerberg.” Hun så sint på meg. ”Det er stygt å erte.”

”Pippi Langstrømpe var en av mine helter,” sa jeg. ”Men du har rett, det er ikke pent å erte.” Selv hadde jeg hatt foreldre som kalte meg Svend, selv om de måtte vite at kombinasjonen Svend og Foyn måtte medføre plager for et barn som skulle vokse opp i Vestfold. Jeg tenkte meg om mens jeg betraktet jentungen med ny interesse. Elvira Widerberg? Navnet var ren poesi. I 1967 regisserte Bo Widerberg filmen om Elvira Madigan, basert på et virkelig drama om den umulige kjærligheten mellom den unge linedanseren Elvira Madigan og den eldre, gifte løytnanten Sixten Sparre. Som vanlig gikk det riktig dårlig. ”Er du svensk?” sa jeg. ”Foreldrene dine er kanskje svenske?”

”Jeg er like norsk som deg. Mamma er svensk.”

”Ja vel.” Jeg rettet meg opp i sjefsstolen og stirret ned på henne. ”Hvis du reiser deg og snurrer stolen rundt, så kommer du mer på høyde med meg.” Den forrige klienten min hadde en oppfatning av eget ego som definitivt ikke sto i stil med det reelle grunnlaget, derfor hadde jeg moret meg med å senke stolhøyden før han kom.

Hun gjorde som jeg sa mens hun så på meg med et merkelig blikk. Akkurat da kjente jeg at jeg hadde sett henne før. Men jeg greide ikke å finne ut hvor eller når.

”Altså,” fortsatte jeg, ”du vet at jeg er advokat og ikke er svensk. Er det noe jeg kan hjelpe deg med?”

”Jeg har lest om deg,” sa hun brått. ”I avisen. Jeg har sett bilder av deg.”

”Mener du Tønsbergs Blad?” Det lokale orakelet visste ikke å verdsette utradisjonelle metoder innen jussen. Men jeg hadde vært omtalt i riksmediene.

”I Aftenposten. Da du helte et glass vann på han derre dommer’n.”

”Det var ikke en dommer,” sa jeg. ”Det var aktor. Det er noe helt annet. Dessuten er det lenge siden. Og det er en ting til du bør vite.”

”Hva er det da?” Hun lot seg virkelig ikke stoppe.

”Det var ikke et helt glass,” sa jeg, ”bare en skvett. Dessuten var det et uhell.” Det var sant at den arrogante drittsekken fikk litt vann på slipset, som dessuten var usedvanlig smakløst. Men det var ikke bevisst fra min side. Jeg løftet bare glasset litt for raskt. Jeg hadde representert en ung gutt i en barnevernssak som vi tapte. Å ha rett er ikke det samme som å få rett. Visdomsordene kom ikke fra dommeren i saken.

”Jeg vil du skal hjelpe Johanna.” Nå var hun alvorlig.

”Og hvem er hun?” Jentungen virket merkelig voksen, selv om hun var et barn.

”Storesøsteren min.”

”Jaså,” sa jeg og betraktet henne ettertenksomt. Jeg var ikke i stand til å peke på noe konkret, men det var ett eller annet ved piken som bekymret meg.

”Hun er seksten.”

”Ja vel,” sa jeg. ”Men hvorfor kommer hun ikke selv?”

”Fordi hun ikke vil.” Piken så oppgitt på meg.

”Og hvorfor vil hun ikke det?”

”Hun vet ikke at jeg er her,” sa hun raskt. ”Da ville hun blitt forbanna på meg.”

”Hva med foreldrene dine, da?”

Hun så ned mens hun vred hendene sammen. Neglene hennes var bitt ned til beinet. ”Jeg kan ikke si noe til dem, det skjønner du vel.” Da ermet på genseren gled litt opp, så jeg arrene. Røde, hissige striper på tvers. Hun trakk genseren raskt ned.

Stillheten på kontoret ble bare forstyrret av Huldas pesing. Det var tid for tur.

«Og hvorfor kan du ikke det?» spurte jeg omsider. Et tåpelig spørsmål som bare voksne kan finne på å stille. Jeg innså det for sent.

Hun så ned på hendene sine. «De snakker ikke om sånt.»

Jeg kunne ikke la være å studere hendene hennes. De skalv lett. «Hva er sånt?»

Hun svarte ikke, stirret bare på meg.

”Hør her,” fortsatte jeg, så hensynsfullt jeg greide, ”uansett hva slags problemer søsteren din har, så må foreldrene blandes inn, når hun er så ung.”

”Seksten er vel ikke så ungt, hun er jo nesten voksen.”

Hun hadde rett, selvfølgelig. Mange på den alderen oppfører seg som de er voksne. Altfor voksne, spør du meg. ”Hva er det som er i veien, da?”

Elvira åpnet skuldervesken sin og tok fram en mobil, som hun ga seg til å fingre med, før hun la den på skrivebordet og skjøv den over mot meg. ”Se her.” Hadde det ikke vært for fregnene, ville jeg trodd hun rødmet. Nå var det vanskelig å avgjøre.

Jeg grep mobilen, en smarttelefon med stor skjerm. Bildet som kom opp foran meg var ikke pent. ”Jøss,” sa jeg. ”Hva i all verden er dette?”

”Ser du ikke det?” sa hun med en selvfølgelighet som forundret meg. Det virket allikevel ikke som det var rødming jeg hadde sett. Jeg likte ikke måten hun betraktet meg på. Med ett følte jeg meg utgammel. I min barndom omga småjenter seg ikke med bilder som dette.

”Hvor har du fått dette bildet fra?” spurte jeg strengt.

”Jeg tok det fra mobilen hennes.”

”Din søsters?”

”ja, hun vet ikke om det altså, da hadde hun banka meg opp.”

”Så du altså gikk inn på din søsters mobil?”

”Jeg fant den i jakka hennes og sendte bildet til min.” Ordene hennes var dagligdagse, men stemmen fortalte noe annet.

Jeg la mobilen fra meg og kikket ut vinduet. Det var allerede blitt mørkt. Jeg likte ikke januar. Men det var tross alt bedre enn desember. Da jeg snudde meg igjen mot piken foran meg, så jeg noe blankt i øynene hennes. Jeg mistenkte det for å være tårer, så jeg skjøv esken med papirtørklær forsiktig mot henne. ”Her,” sa jeg bare. Jeg ante ikke hva jeg skulle si for å trøste. Sånt som dette går ikke over. Ikke blir det bedre, heller. Jo tidligere, jo verre. ”Har du lyst på noe? En brus, kanskje?” For sent husket jeg at jeg ikke hadde annet enn rusmidler.

Hulda hadde våknet til liv. Nå stirret hun vaktsomt på gjesten min. Hunder har en sans vi mennesker ikke er utstyrt med, de kan merke det når en situasjon blir anstrengt.

”Nei, takk,” sa hun, overraskende rolig. ”Kan du hjelpe meg?”

”Det skulle jeg gjerne gjort,” sa jeg. ”Men det er nok foreldrene dine som må stå for det.” Igjen studerte jeg henne. Så ung, så smart, så sårbar. Den dårlige følelsen min økte i styrke. ”Har hun en kjæreste, søsteren din? Det kan vel hende at det er han som har sendt dette bildet?”

”Hun har ikke noen kjæreste.”

”Nei, vel. Har du et bilde av henne?”

Motvillig tok hun mobilen og klikket fram et bilde. Jeg bøyde meg fram og kikket. At de to var i slekt var ikke vanskelig å se. Rødlig hår og antydning til fregner, et vakkert ansikt. Hun så mye eldre ut enn lillesøsteren. Ingen av dem trengte fotografier av det slaget jeg nettopp hadde sett. ”Dere ligner,” sa jeg. ”Er hun like hissig som deg?”

”Jeg er ikke hissig!”

”Selvfølgelig ikke. Har du snakket med søsteren din om dette?”

”Æsj, nei. Jeg vil ikke ha bank, heller.”

”Men du er bekymret,” fastslo jeg.

”Hun har vært sånn lenge.” Hun fingret med mobilen.

”Hvordan har hun vært?”

”Bitchete, liksom. Skulker skolen, stikker av, når hun ikke låser seg inne på rommet og sier hun er syk, men jeg vet at hun juger, hun er ikke syk.”

”Hva sier foreldrene dine?”

”De skjønner ingenting!” brast det ut av henne. ”De bare snakker om psykolog og piller og sånne ting, de vet ikke noe om oss.”

”Om oss?” sa jeg. ”Har du også fått sånne bilder?”

”Har jeg vel ikke!” Små røde flekker ble antydet blant fregnene. ”De snakker ikke om sånt, mener jeg.”

”Sånt som dette, mener du?” Jeg tok opp telefonen og studerte bildet nok en gang. Det ble ikke penere. ”Vet du hvem det er?”

”Er du dum, eller?”

”Eller,” sa jeg. Hun hadde ikke besvart spørsmålet mitt.

Artikkeltags