Jørn Lier Horst innleder påskens langlesing på ringblad.no

Jørn Lier Horst.

Jørn Lier Horst. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Seks skoler og sju klasser, deltok i vinterens skrivestafett. Nå gir vi deg hele fortellingen om «Elven» som langlesing gjennom påsken.

DEL

Første kapittel ble skrevet av ingen ringere enn Jørn Lier Horst.

45-åringen fra Larvik er en av landets mest erfarne politietterforskere, men også forfatteren bak Norges mest populære krimserie for unge: Clue.

Mest kjent er han kanskje likevel for de populære krimbøkene om politimannen William Wisting.

Historiene hans - både for voksne og unge lesere - er som hentet ut fra virkeligheten.

Bøkene er preget av hans erfaring med politiarbeid, og gir et sjeldent detaljert og realistisk innblikk i hvordan alvorlige kriminalsaker blir etterforsket.

For bøkene sine er han blant annet belønnet med den norske Bokhandlerprisen, Rivertonprisen, den nordiske Glassnøkkelen og den prestisjetunge Martin Beck Award.

Og nå: Første kapittel i «Elven»:

Kapittel 1: Kassen

Asle hadde alltid bodd ved elven, men aldri tenkt på hvor vannet som fløt forbi egentlig kom fra.

Ikke før i går, da den lille trekassen fløt inn til bredden der Knokelven gjorde en sving ved gården han bodde på.

Han visste at tre mil lenger ned rant elven ut i havet, men hvor kom egentlig alt vannet fra?

Det var tilfeldig at han hadde funnet kassen. Den var ikke stort større enn en skoeske og hadde blitt liggende i bakevja der vannet mistet hastighet og kun rant motstrøms i sakte sirkler.

Han hadde brukt en pinne for å få den inn til land. Kassen var solid og hadde ulike symboler skåret inn på sidene. Lokket var festet med en liten splint. Nå sto den i bunnen av kanoen som lå inntil brygga.

– Kartet er ikke stort nok, klaget Elsa.

Elsa bodde i bryggerhuset sammen med moren sin. Hun var like gammel som Asle og de gikk i samme klasse. Det hadde vært hennes idé å padle oppover elven for å prøve å finne ut hvor kassen kom fra.

Nå satt hun på brygga oppå den fullstappede ryggsekken sin og studerte kartet. Det viste et landskap av åker, skog og fjell, bare splittet av elven som slynget seg nordover og delte kartet i to.

Asle dumpet ned ved siden av henne, tok kartet ut av hendene hennes og førte pekefingeren sin langs den blå, snirklete streken. Noen av stedene langs elven kjente han til. Andre hadde han bare hørt om.

Ikke så langt oppe var Badeplassen der elven gikk bred, men ikke så dyp. Enda lenger oppe lå ruinene fra mølla og den gamle brua. Fingeren hans gled videre, forbi Nattmannsholmen, Grottevika og Dypvannsbrygga.

Helt i utkanten av kartet lå det falleferdige jaktslottet til den engelske lorden som fisket her for hundre år siden. Hva som lå enda lenger oppe langs elven, visste de ikke, for kartet sluttet der.

Elven fløt stille forbi dem. Insekter svermet lavt over vannet. En nattsvermer lå på vannflata, hjelpeløs med flaksende vinger.

– Vet foreldrene din om kisten? spurte Elsa.

Asle brettet sammen kartet.

– Nei, svarte han og reiste seg.

– Burde vi ikke si fra til noen voksne? spurte Elsa.

Asle grep ryggsekken og løftet den om bord i kanoen.

– Vi vet jo ikke om det bare er noen som har tullet, sa han.

– Det er jo det vi skal prøve å finne ut. De vet at vi skal på overnatting, det er greit, men vi kan vente med å si noe om kassen før vi er tilbake.

En fisk vaket midt ute i elven.

– Har du med fiskestang? spurte Elsa og rakte ham sekken sin.

Asle nikket.

– Jeg har med det vi trenger, forsikret han gikk forsiktig om bord i kanoen.

Elsa løsnet tauet som var festet i brygga, men ble stående på land og se på trekassen som sto mellom ryggsekkene deres i bunnen av kanoen.

– Kanskje det har noe å gjøre med Langnesgutten? foreslo hun.

Kanoen vugget lett mens Asle tok på seg flytevesten.

Han hadde tenkt det samme. Ingen av dem hadde kjent Langnesgutten, men de hadde hørt historiene om ham. Han hadde vært på telttur med faren sin. De hadde slått leir på Langneset, men i løpet av natten hadde gutten forsvunnet.

Fra ryggsekken hans manglet det en kjekspakke og en bok om insekter, men resten av tingene hans var der. Til og med støvlene sto igjen rett utenfor teltåpningen.

Det ble søkt etter ham langs stier og åkre, i kløfter og i elven, men han var sporløst forsvunnet. Det var fem år siden nå, og han var fremdeles borte.

Elsa gikk om bord i kanoen og skjøv den lille trekassen framover med foten slik at hun fikk plass til bena sine.

– Eller så kan det være Vandreren som eier den, sa hun.

– Vandreren finnes ikke, svarte Asle og støtte kanoen fra land. – Det er bare et rykte.

– Kanskje, smilte Elsa. – Kanskje ikke.

Ryktet gikk ut på at en mann skjulte seg i skogen på østsiden av elven. Han vandret rundt og levde av de dyrene han fanget og det han stjal når han brøt seg inn på hyttene rundt omkring.

Ingen av dem sa noe mer. De hadde noen timer på seg før de måtte slå leir for natten. Elvevannet klukket rundt kanoen. De padlet gjennom strømvirvler, mellom flate sandbanker og høye fjellsider. Den lave kveldssolen speilet seg i elvevannet.

Asle lot padleåren hvile i vannet. Han syntes han så et eller annet inne mellom trærne langs den østre elvebredden. Noe som beveget seg før det ble borte. Det kunne være et dyr, eller bare noe han innbilte seg, men han ble sittende med en følelse av at noen stirret på ham.

Han tok tak med åren igjen, uten å si noe til Elsa. Følelsen av at de ikke var alene ble sittende i ham mens de padlet videre, og han fulgte med langs bredden.

Skyggene fra trærne langs elva ble lengre ettersom klokka gikk og sola sto lavere på himmelen.

– Det ligger noe i vannet der borte, sa Elsa plutselig og pekte mot noe som fløt i elva, skrått framfor dem.

Det var noe som var grått og så vidt synlig på overflaten. Asle tok et par harde tak med åren og styrte kanoen mot det.

– En plastpose, sa Elsa og heiste den opp fra vannet med åren.

– Få se! ba Asle.

– Den er tom, sa Elsa og svingte den over til ham.

Villmarksbutikken sto det med store bokstaver på hver side av posen. Vannet dryppet fra den mens Asle tok den løs fra åren.

– Ikke helt tom, sa han og plukket fram en våt kvittering. Vannet hadde gjort at blekket fløt ut, og det var vanskelig å se hva det sto, men han klarte å lese at noen hadde kjøpt en kniv, tau, kikkert og en kamuflasjejakke.

Han leste det høyt for Elsa og kastet et blikk inn mot skogen.

– Er du sikker på at du vil fortsette? spurte han.

Elsa svarte med å sette åren i vannet og padle videre.

Asle la kvitteringen fra seg. Det sto flere andre ting der også, som ikke gikk an å lese. Da måtte den tørke først.

Etter time senere gjorde elven en sving gjennom en tunnel av lave greiner. Røtter fra trærne langs bredden var vasket rene og strakte seg ned i vannet. En svart fugl lettet fra et tre og fløy lavt over vannflaten.

– Der er en fin leirplass, mente Elsa etter en stund og pekte med padleåren sin mot en liten gresslette på den motsatte siden av elven.

Asle styrte kanoen inn mot land der hvor Elsa hadde pekt ut plassen. Noen hadde overnattet der før. Det var allerede en bålplass der, omkranset av solide tømmerstokker som de kunne sitte på.

Elsa hoppet ut da kanoen støtte mot bunn og trakk den opp på bredden. Asle trakk inn padleåren sin og gikk etter henne i land.

Da de var ferdige med å sette opp teltet, hadde det begynte å skumre, og fuglesangen var i ferd med å stilne rundt dem. De sanket ved og fyrte opp et bål. Flammene gjorde at skogen rundt dem virket mørkere.

Elsa kastet noen kvister på de ulmende glørne. Flammene tok tak, og noen gnister steg opp og drev ut over elven som fløt forbi. Asle fulgte dem med blikket mens han tenkte på hva som ventet dem i morgen.

– Jeg vil se på den en gang til, sa Elsa plutselig.

Asle nikket.

– Den ligger fremdeles i kanoen, sa han.

Elsa gikk og hentet den lille kassen, kom tilbake og satte seg igjen.

Fingrene henne skalv litt da hun fjernet splinten som holdt lokket igjen. Idet hun skulle åpne den, hørte de lyden fra en grein som knakk et sted i mørket bak dem. Elsa kikket bort på Asle. Så kom en stein susende gjennom lufta og landet midt i bålet så gnistene føyk.

«Elven»

1. kapittel: Kassen av Jørn Lier Horst

2. kapittel: På flukt av Sokna skole

3. kapittel: Fanget av Eikli skole

4. kapittel: Safen i kjelleren av Sundvollen oppvekstsenter

5. kapittel: En kald hånd i nakken av Hallingby skole

6. kapittel: – Dere har magiske evner av Ullerål skole klasse 7a

7. kapittel: Den utrolige sannheten Ullerål skole klasse 7b

8. kapittel: Gjennom portalen Veien skole

Artikkeltags