Alt for penger ...

Disse 7. klassingene på Hønefoss skole har skrevet avslutningen på skrivestafetten.

Disse 7. klassingene på Hønefoss skole har skrevet avslutningen på skrivestafetten. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

– Jeg beklager Mille, dette er for din egen sikkerhet … Jeg hørte et smell. Så ble alt svart. Et øyeblikk så jeg mamma bli dratt inn i en politibil. Det svartnet igjen.

DEL

LES 1. KAPITTEL: Onde øyne

LES 2. KAPITTEL: Som tegningen fra brevet ...

LES 3. KAPITTEL: Fire nordmenn forsvunnet

LES 4. KAPITTEL: Skritt nede i gangen

LES 5. KAPITTEL: En mann med maske ...

LES 6. KAPITTEL: Hvor er Dorthe?

LES 7. KAPITTEL: Mannen i skogen

LES 8. KAPITTEL: Bundet fast i en lyktestolpe ...

LES 9. KAPITTEL: Skyggemannen bak rattet

LES 10. KAPITTEL: Skyggemannen blir avslørt

LES 11. KAPITTEL: – Og nå er det din tur ...

På sykehuset

– Hvor er jeg? Mille åpnet øynene. Hun var på sykehuset. På en stol satt … -Pappa, PAPPA!?! skrek Mille. -Ja, det er meg. Jeg har en dårlig nyhet.

Pappa var stille et øyeblikk. Han fant fram en avis. -Dorthe er død. Men Bror har heldigvis overlevd. Han er fortsatt i koma. -Alt er mammas skyld! skrek Mille med tårer i øynene.

– Det er ikke sant, sa pappa.

– Hva mener du? spurte Mille.

– Mamma ville aldri drepe dere. Hun ville bare få dere i sikkerhet her på sykehuset.

Faren var lei seg.

– Hun kom i fengsel for deres skyld.

– Hva med Leilic?

– Han er i live, men han har det ikke bra, armen hans er betent, det kan hende han må amputere den! Mille følte seg enda verre. -Hvorfor skjer alt dette?

– Mens vi var på Rocky Mountains kom det noen japanere, de sa at dere ødela sjansene deres til å vinne de 10 millionene ved å spille BreakZoom, derfor skulle de ta hevn på oss.

– Så de gjorde dette for penger?

Mille var overrasket.

– De fortalte moren deres at hvis hun ikke drepte dere, så gikk det ut over meg.

– Men hvor er onkel Hans, Cille og Billie?

– Da jeg ble kjørt ut til kirken, så jeg noe som så ut som en gammel fabrikk, det var der jeg og de andre ble holdt fanget.

– Var dere i FABRIKKEN?!? Jeg var der! ropte Mille forskrekket.

Japanerne

To politimenn kjørte Mille og pappa til den gamle forlatte fabrikken. Bror kunne ikke bli med, fordi han fortsatt lå i koma. En av politimennene åpnet den rustne døren. Det var ganske mørkt inne i fabrikken.

De så bare et stort rom. I midten var det et langt rullebånd og i hjørnene var det stabler med kasser. Mille gikk bort til den ene stabelen med kasser.

– Dette var en gang en ammunisjonsfabrikk. Det var her mamma fikk pistolen og kulene, hvisket Mille til pappa.

En av politimennene kom bort til henne og pekte på en stige, som førte ned i en kjeller. Politimannen ropte på de andre.

– Vi går ned her! ropte han og klatret ned i mørket.

De andre fulgte etter. Det var bekmørkt. Lyset var blendende etter det tomme mørket.

Politimennene begynte å gå lydløst bortover gangen som lå foran dem.

– Hvis det er noen her, må de ikke høre oss, hvisket en av dem til Mille, som var livredd.

I enden av gangen var det en liten dør av tre. En politimann dro forsiktig i døren, men den rikket seg ikke.

Gjennom døra

– Den er låst fra innsiden, hvisket han. Politimannen fant et kubein som lå i hjørnet av rommet.

– Nei, de vil høre oss før vi er inne, hvisket Mille. Politimannen fant fram en kniv og startet å skru av hengslene på døren. De to politimennene tok sats og sparket ned døren med et brak.

– Legg dere ned på gulvet!!! skrek politimennene og pekte pistolene mot dem.

Det lå to menn og en dame på gulvet. På et bord lå det en pose med pengesedler. Og der var onkel Hans, Cille og Billie. Japanerne slapp våpnene med en gang. Politiet satte håndjern på dem imens Mille kastet seg i armene på onkel Hans.

– Endelig!!! hvisket Mille.

Slutt.

Artikkeltags