I et innlegg her i avisen, med overskriften «Behov for en ny og ærlig tilnærming til Kroksundets betydning», diskuterer Magne Kvamme emnet fra en ganske annen side enn det Bane Nor gjør i «Silingsrapporten» fra 2016 og NIVAs «Fagrapport Miljø, Strekning 3» fra 2018. Jeg ønsker å hekte meg på Kvammes tilnærming.

Rapportene danner bunnplankene i fremstillingen av Ringeriksbanen. Vi snakker her om Norges største anlegg på fastlandet, presentert som et samferdselsprosjekt.

Kortere reisetid

Hovedargumentet er at reisetiden fra Bergen til Oslo forkortes med en «liten time». Det store er at da vil reisetiden fra Oslo til Bergen minske tilsvarende.

En hake ved denne tanken er at det ikke finnes noe uttalt ønske eller press fra Oslo eller andre steder i Norge om å bruke 80-100 milliarder kroner for å nå Bergen en liten time raskere.

Ringeriksbanen er derfor i praksis et rent Bergens-anliggende, for andre - bare et gigantisk pengesløseri og forakt for landbruk og naturverdier.

En prestisjesak

For Bane Nor er det imidlertid en prestisjesak samt at banen inngår i konsernets langsiktige strategi for å bygge ned Hole til en drabantby for Oslo og ved det å skaffe seg sårt tiltrengte passasjerer.

Les også

Behov for en ny og ærlig tilnærming til Kroksundets betydning | Magne Kvamme

I Bane Nors omskrivning heter det «å skape et felles bo- og arbeidsområde».

Hvis det på en eller annen måte kunne godtgjøres at en ringeriksbane var et samfunnsnyttig prosjekt, ville traséen fulgt Hønefoss – Jevnaker og koblet til Gjøvikbanen ved Grua, blitt billigere, raskere, sikrere og samtidig kunne den avlaste Hole for transittrollen, som bygda lider under, ved den ustoppelige økning av tungtrafikk.

Bortforklaring

Ett av de områder hvor Bane Nor vedgår sin uvitenhet er Kroksund. Statsforetaket har derfor søkt hjelp hos det statsstøttede organ NIVA, hvis fremste oppgave var å støtte Bane Nors bortforklaring om at de planlagte utfyllingene i Kroksund ville påvirke vannutskiftingen mellom fjordene.

Les også

Ringeriksbanen – hva er best? | Kåre Bech

NIVA skriver følgende om Kroksund: «Den dominerende vindretningen går mot nordvest, d.v.s. på tvers av sundet og parallelt med veifyllingen, er kjent av lokalbefolkningen som fallvinder fra platået østenfor».

(Sannsynligvis menes her Krokskogen.) Dette er så galt som det kan bli. Den helt dominerende vindretningen i Kroksund kommer fra vest/sørvest.

Fallvind

Vind fra sørlig kant er den som stryker på tvers av Kroksund. Det er denne som kalles fallvind. Fallvinder opptrer sjelden og er av kort varighet som best kan regnes i timer.

Å tillegge disse en betydning, må være forsøk på å bortforklare de strømhindrende utfyllingenes negative virkning på vannutskiftingen.

Den mest selsomme beskrivelse av vindforholdene finner vi også i NIVAs Delrapport/teknisk plan, Fagrapport Miljø, Strekning 3, dato 09.03.2018:

«Siden en betydelig endring i topografien slik som åpningen av sundet vest for Slettøya representerer, ikke hadde stor betydning på vannutvekslingen, er det heller ikke sannsynlig at en utfylling på sørsiden av Kroksund vil ha betydelig effekt påvannutvekslingen. Her vil vi se på hvordanstrømforholdene vil endre seg lokalt».

Mangler kunnskap?

Hvis ikke dette er skrevet med påholden penn, viser NIVA grunnleggende mangel på kunnskap om vind- og strømforhold.

Til orientering: Sundet mellom Slettøya og fastlandet er stengt ved at E16 krysser tvers over og har aldri vært åpnet slik NIVA vil at vi skal tro. For øvrig er dette lille fjordstykket omtrent 200 meter langt, 100 meter bredt og omtrent 50 cm. dypt og bortimot totalt skjermet mot vind fra alle kanter.

Å åpne dette sundet kaller NIVA en «betydelig endring i topografien». Selv vil jeg kalle det et kosmetisk inngrep med mindre sundet ikke åpnes og mudres. Men derifra til å slutte «er det heller ikke sannsynlig at en utfylling på sørsiden av Kroksund vil ha betydelig effekt på vannutvekslingen».

Dette er en komplett uforståelig logikk all den stund hoveddelen av vind – og strømkrefter fra Tyrifjorden går inn i Sundvollbukta, og fra bunnen tvinges ut mot Sundøya og forener seg med vannkreftene som står rett imot Kroksundbrua.

Nødvendig med lokalkunnskap

Her kreves lokalkunnskap. Lokalkunnskap er heller ikke å forakte når Bane Nor vil utrydde den lille stammen av gyteørret i Sundvollbekken, ved å fylle igjen bukta etter de planer som foreligger.

Det kommer en dag da det blir nødvendig å åpne veifyllingen mellom Sundvollen og Sundøya for å bevare Steinsfjorden, men dette overlates til en klokere fremtid å avgjøre.

Nå vet vi at Bane Nor er hektet av jobben med å bygge Ringeriksbanen og arbeidet overlatt til Nye Veier, som arver forgjengerens problemer. En særlig vanskelig etappe blir å håndtere området Mælingen som Bane Nor har villet ha oss til å tro er under kontroll.

Middeltemperaturen løftes

Den bitre sannhet ligger i hva vi vet om fremtiden: Den vil i akselererende hastighet løfte jordens middeltemperatur, hvilket fører til økende nedbør med flom og jord/leirras til følge. Vi har hatt en regjering og fått en ny som heller ikke synes å være påvirket av slike plagsomme tanker.

Nå er det meningsmålingene som styrer fremtiden. Med forsyning fra Begna (Ådalselva) og Randselva kan Storelva bli Norges største elv som intet byggverk kan stå imot, og Mælingen er som skapt for katastrofe.

«Jorda koker»

I dagens utgave av «Klassekampen» står en artikkel med overskriften «Jorda koker», hvor EUs klimaovervåkningstjeneste opplyser at de siste syv årene er de varmeste i historien og det øynes ingen reduksjon av klimagassutslippene.

Av dette og ved eget selvsyn, kan vi uten å overdrive, si at fremtiden ikke lenger er hva den var, den er her nå.

Å legge en jernbane over eller rundt Mælingen, kan bare forsvares av erkereaksjonære og uvitende vekstpolitikere.