Gå til sidens hovedinnhold

Ringerike og byen i støpeskjeen | Øystein Teigre

– Jeg er mest redd for at signalbygget kan bli et helt feil signal, på feil tid og på feil sted.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Å bo på Ringerike er utrolig fint. Hjerte for byen er bare forbokstaven, og derfor engasjerer folk seg nå.

Ringerike er miniatyr av Norge. Vi har en liten sjarmerende by som er stor nok til å romme det meste, men liten nok til det sosialt nære.

LES OGSÅ: Tommy (31) vil ha en moderne by for barna sine: – Mange våger ikke å si noe

Vi er en stor skogbrukskommune med fantastisk natur der vi kan sanke sopp, bær og samle energi og ro. Vi har fjell, masse elver som bare er vakre og kan nytes i f.or eksempel kano fra Hønsand til Tyrifjorden, bade i eller rusle langs.

Kjære steder

Mørkgonga, Gyrihaugen, Kongens utsikt, Ringkollen og Vikerfjell er kjente og kjære steder som folk over hele Østlandet søker til. Vi har flotte og nære hoteller for gjester som kommer hit. Vi har elvestier og åpne landskap som innbyr til tur, samvær og glede.

Vi har historien vår med sagbrukene. Jeg har sett Arnardo lede hester og elefanter gjennom Storgata i Hønefoss, på vei til Benterud der teltet sto. Rikt og mangfoldig.

Les også

Hønefoss og høyhus | Jim Hagen Warp

Jeg har slitt med å sette opp teltet til Arnardo på Livbanen, med løftet om fribillett til forestillingen. Og dristige Kosakker har ridd på Livbanen.

Mange har spist krabelurer på Tippen og tatt lodd på basarene. Jeg har ruslet rundt på det som nå er Brutorget, den gangen det var levende torghandel og masse boder der.

Livskvalitet

Hvordan aktiverer vi og bygger vi livskvalitet på nytt?

Jeg husker da NGO flyttet fra Oslo til Hønefoss. Det var mye skepsis fra mange, men det ble for mange også glede over et nytt liv og ny mulighet på et flott sted å leve. Innflyttere er ofte de som i størst grad lovpriser og «oppdager Ringerike».

For mange år siden var det en som sa til meg at Ringerike har veldig mange vakre hager. Det visste jeg ikke, men det betyr at vi har mere fortrinn enn vi vet.

Finner fram til det beste

Fra før visste jeg at folk kjørte nedom Hønefoss for å kjøpe potetklubb og pølser hos Leif Vidar. Folk finner fram til det beste. Kulturlivet er ekstremt godt og variert her. Folk fra Oslo bare lovpriser oss som et godt publikum som samles som en stor gruppe og tiltrer glede og kulturen. Hadeland glassverk og Kistefos museum er utrolige perler, - nær oss.

Les også

Med hjerte for byen | Ove Reidar Venås

Kirken vår er blitt et signalbygg allerede, - i sin nye drakt. Uvant for mange, men den har særpreg og bygger seg nå flott inn i helheten. Gledeshuset har skapt sitt eget preg i den både litt frekke, men også ydmyke varianten.

Men først og fremst har vi noe ingen andre har; den flotteste fossen av alle. Kongsberg har bare en liten rislebekk til sammenlikning. Folk fra nær og fjernt fotograferer og koser seg i Nordre park, på brua og nyter kraften i vannet og skjønnheten. DEN er kjernen, grunnlaget for næringsliv fra uminnelige tider, energien, slitet og skjønnheten ligger der. Den fossen er det bare vi som har og den er i alles hjerter.

Et bygg som brøyter seg inn

Derfor vil alle eie den litt, og derfor vil alle nå mene noe om et bygg som kanskje brøyter seg inn på en litt uvøren og frekk måte, litt for tett og litt for høyt innpå fossemonumentet vårt. Dette huset sluker liksom fokus fra fossen, energien, bruset, parken og skjønnheten i selve vannet som har fått renne i fred til alle tider, og som er grunnlag for alt liv.

Vi må selvsagt bygge på alt det vi har av særegenheter og verdi, og alt må bli enda bedre enn det var, for at vi skal lykkes med vårt eget prosjekt.

Ellers MÅ vi ingenting, - vi kan velge. Ved våre valg styrer vi vår egen skjebne, og vi er på valg nå. Når valget er tatt er tidens retning og skjebne lagt for alltid. Og alt handler om folk. Uten folk er alt bare verdiløst.

Jeg må innrømme at jeg innerst inne egentlig er redd. Når vi lytter til The Voice hører vi «bli og vær deg selv, legg dine egne følelser inn i låta». Råder vi folk til en karrievei, sier vi at det gjelder å finne seg selv, sine fortrinn og særegenheter, og bygge på det. Da blir du en vinner. Jeg vil at vi alle skal være vinnere, men da må vi ikke rote bort juvelene og vi må slipe videre på det som har verdi.

Høyt og tett

Er kravet til oss nå bare at vi må bygge høyt og tett nær stasjonen? Vi skal uansett bygge byen for framtiden, med våre egne fortrinn, med historien, på vår måte. Da blir det best, autentisk og fundamentert i alt vi er og alt vi har. Vi skal også ta byen inn i en ny tid med de store miljø og klimautfordringene vi har. Og, - for ikke å glemme den enorme teknologiske utviklingen.

Les også

Er kjærlighet til byen forbeholdt bare noen få?

Det må inn i planene som bygninger selvforsynt med energi, som bygges i naturlig materiale og der de legger vekt på dyrking av mat i de store husene og på takene. Den samme utfordringen ser vi i transporten som raskt vil preges av kollektive løsninger preget av logaritmer, kunstig intelligens og roboter. Hvor er planene?

For å bli vinnere må vi framstå som noe helt spesielt, slik at familier med blikk for framtida ser Ringerike som noe stort, annerledes og bedre enn alle de som satser gammeldags. Et kult sted det er gromt å flytte til, fordi det har alt som henger sammen med livskvaliet, kultur, natur og moderne grønn utvikling. Der folk vil både jobbe og bo. Uten vision and mission blir vi traurige.

Jeg blir redd

Jeg blir innerst inne redd for at vi ikke skal lykkes med å gjøre byen til «bedre enn noensinne». Redde er vi kanskje alle? Kommer denne banen? Blir den økonomisk lønnsom? Ødelegger og bygger vi ut fra overordnede føringer som ikke er «vår vei», eller som ikke ble slik vi trodde? Vi ser de tomme bygninger og all den ledige bygningsmassen.

Vi har liksom bare ETT kort: Bygge høyt og tett, for banen kommer og folk vil strømme til og bo og arbeide på «indrefileen». Er vi trygge på det? Vi har en utbygger som tar utbyggingen i fosseområdet. Vi må satse på han sies det, og vi må gi han forutsigbarhet og lønnsomhet i prosjektene». Javel, men så mange viser engasjement og vil med?

Jeg synes Tronrud får og tar et veldig stort ansvar, og han trenger både støtte og folkets råd. Økonomisk lønnsomhet er et selvklart grunnlag. Så må det igjen brytes mot historien, kulturen, naturen og fremtiden. Gjennom alt bruser fossen som vår felles kjerne i fortid, nåtid og fremtid.

En rekke «djevelske advokater» har figurert i pressa og på Facebook en tid nå. Han må vite at vi heier på han, uansett, - for mye står og faller på han.

Hjerte for byen

Han er et menneske med hjerte for byen som søker anerkjennelse for det han gjør, av oss alle. Mye følelser og mange diskusjoner skjer på en gang og mange lurer på hva han tenker og hvor mye endringer som er mulig med det han kaller signalbygg.

Jeg er som sagt redd, for jeg ser at vi kun har et kort. Lise blir redd også, når hun roper ut at «byen er under angrep». Hun tenker antakelig også at vi kun har et kort og må spille det nå. Høyt og tett, - er du ikke med meg er du imot meg.

Den som har kun et valg er som en robot, den som har to valg har et dilemma og først ved tre muligheter har vi reelt valg. Dette har antakelig gått altfor fort og har vært for lite forankret i folket og derfor sitter vi i hver vår skyttergrav og blir opptatt av dette høyhuset.

LES OGSÅ: Hvilken by vil de unge ha? | Stig Nicklas Hansen

Det blir også symbolsk, det blir som kampen for et høydedrag. Der jeg nå ser masse utfordringer og har mange spørsmål, så bare ender jeg med å rope ut at jeg vil ha og se den flotte fossen i sola hver dag.

Jeg vil rusle langs elva fra Hengsle, under brua og ned til Pettersøya, Schjongslunden og tilbake til byen og hjem. Det er så mange tråder vi kan risikere å kutte, uten å ville det, eller forstå konsekvensene av, i de overordnede store politiske kampene nå.

Hva med en plan B?

Stoppe opp, vente litt, ha en tanke nummer to, ha en plan B? Vi må ikke ende med kampvotering med vinnere og tapere. Vi MÅ egentlig alle bli vinnere, fordi vi er i samme båten, og den kan ikke få lov til å synke, for da synker vi alle. Det som ser ut som vår skjebne for noen, er at vi må få den banen, at Tronrud må få bygge ut slik han vil, og at han må lykkes med å fylle lokaler og bolighus slik at skatteinngangen blir god og velferden kan reddes.

Fallhøyden er stor, - hva hvis det ikke går slik vi håper? Vi må videre likevel. Jeg har mange flere spørsmål enn svar. Mange har gitt bidrag og ikke fått bli med.

Jeg mener at et høyhus passer ikke inn som del av oss, vår historie, fortrinn, byens identitet og veien videre. Tilgang til elvene er også en perle som bare er vår unike arv og som vi må utnytte til det felles beste på best mulig måte. Noe annet vil være å kaste bort arvesølvet.

Ønsker meg et lavere hus

Som den jeg er, ønsker jeg et lavere hus med restaurant øverst med hengende hager, utsikt til fossen og nærhet til pipeplassen, slik at jeg kan vinke ned til andre og rope, «kom opp og ta en prat og en kaffe», - mens jeg ser folk som rusler langs fossen og tar inn vannspruten på elvestien nedenfor på den andre siden.

Jeg er altså mest redd for at signalbygget kan bli helt feil signal, på feil tid og på feil sted i den magneten vi skal bli for å trekke til oss ivrige innflyttere.

Det er ingen vei tilbake, - eller er det?

Kommentarer til denne saken