Det sa stopp. Jeg ville ikke innse det.

Mari Telise Nilsen, skribent.

Mari Telise Nilsen, skribent. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

KommentarFor fire uker siden droppet jeg ut av videregående. To måneder ut i tredjeklasse. Det sa stopp.

De siste to årene har i mine øyne vært et mareritt. Et mareritt jeg aldri våknet opp fra. Et mareritt som aldri tok slutt.

Jeg har alltid vært sterk på skolen og ligget høyt på karakterskalaen. Skolen var for meg aldri et problem.

Jeg trengte ikke sitte flere timer å lese til en prøve, det var nok å lese gjennom sidene et par ganger. Jeg hadde hukommelsen mange ville ha.

Alt endret seg etter ungdomsskolen. Jeg var ikke lenger meg. Jeg hadde ikke energien, jeg hadde ikke gnisten, jeg maktet det ikke. Men jeg ga meg ikke. Jeg tillot ikke meg selv å slappe av. Uansett hvor sliten jeg var, ville jeg ikke se sekseren forsvinne.

Det var krevende, og det var tungt. Jeg var syk, men hadde ikke tid. Jeg hadde ikke tid til å se problemene. Jeg skulle klare skolen, sånn var det bare. Jeg trengte å være flink i noe.

Karakterene sank. Alle mente det var naturlig, det var et høyere nivå på videregående. Jeg ville ikke se det. Jeg visste at jeg kunne klare det bedre, jeg måtte bite tennene sammen og stå i det. Jeg skulle klare skolen.

Jeg våknet om morgenen, og var sliten før jeg åpnet øynene. Jeg var sliten før jeg sto opp av senga. Jeg var sliten før jeg gikk ut av døra.

Men jeg skulle klare det. Jeg sminket bort det slitne, jeg rettet opp det bøyde og jeg smilte bort det vonde. Ingen måtte se at jeg ikke klarte det. Ingen.

I andreklasse tok det overhånd. Jeg hadde 11 dager og 38 enkelttimer i fravær.

Jeg gråt meg i søvn over hvor skamfullt det var. Hvor skamfullt det var å ikke å være på skolen. Det skjedde jo bare inne i hodet mitt. Det måtte jo kunne fikses.

Jeg ble anbefalt å avslutte skolegangen i andreklasse. Det var uaktuelt. Det var ikke noe å diskutere. Det skulle ikke skje. Jeg jobbet hardt. Jeg jobbet hardere enn jeg maktet. Jeg var sliten. Jeg var utslitt. Jeg var syk.

Jeg skulle bevise at jeg klarte det. Jeg skulle klare skole, jobb og fritid. Jeg skulle klare alt.

I andreklasse gikk jeg ut med de beste karakterene jeg har fått. Det året som var tyngst å gjennomføre, ga best resultater.

Jeg beviste at jeg klarte det. Men jeg klarte det ikke. Jeg var ødelagt. Jeg var knekt på midten, uten mulighet for å lime meg sammen igjen.

Sommeren gikk og tredjeklasse sto for tur. Jeg sminket bort det slitne, rettet opp det bøyde og smilte bort det vonde. Jeg var klar for å «spille» meg.

Det sa stopp. Jeg klarte ikke. Jeg kunne ikke. Jeg måtte innse det. Det var ikke lenger mulig.

Jeg kunne fikses, lappes og limes sammen, men det ville ta tid. Jeg måtte gi det tid. Jeg klarte ikke alt.

Jeg valgte bort skole. Jeg valgte bort det jeg var best til. Jeg valgte det bort for å redde muligheten til å få til noe. Bare ikke nå. Jeg klarer det senere, bare ikke nå.

Jeg valgte bort skole. Jeg valgte bort det jeg var best til. Jeg valgte det bort for å redde muligheten til å få til noe. Bare ikke nå. Jeg klarer det senere, bare ikke nå.

Artikkeltags