Slik samfunnet vårt har blitt, engster jeg meg for å si hvor flotte foreldre jeg har, i frykt for at mottakeren ikke kan gjenkjenne følelsen. For jeg har flotte foreldre. De støtter meg i full visshet om at jeg kommer til å velge det som er best for meg.

Selv om det betyr å velge bort realfagene på skolen, gjøre lekser istedenfor å hjelpe til hjemme, og omprioritere til toppkarakterene faller; for noen ganger er lite det beste man får til.

Likevel gjør enkelte foreldre seg til dommere over generasjon prestasjon. Som om ikke denne generasjonen allerede legger nok press seg selv på egen hånd.

Uvitende om at mangel på press ikke nødvendigvis fører til mindre suksess, legger de grunnlaget for forventede mål og prestasjoner. Dette uten å engang tenke på barnets kapasitet eller egnethet.

Det er nettopp da jeg forstår hvordan gapet mellom foreldre og barn kan oppstå. For relasjon bygges i dialog. Likevel virker det som om enkelte foreldre skyr den relasjonelle dialogen før barna har blitt produkter av sine foreldre.

Noen foreldre anser heller ikke yrkesfag og høyskoler for å ha anseelse nok til å kunne kvalifiseres som gode framtidsvalg. For det å «bare» ha en utdanning på videregående nivå er ikke like prestisjefylt som å ha en utdanning på universitetsnivå.

Jeg lurer ofte på hvordan disse selverklærte dommerne med god samvittighet klarer å sette slike uoppnåelige mål for sine egne barn.

Disse barna vokser opp i et samfunn som i større eller mindre grad har utviklet seg i en retning foreldrene ikke lenger har full kjennskap til.

For omfanget av innleveringer, prøver, presentasjoner og øvrige krav har økt betraktelig siden foreldre mine gikk ut av skolen. Dette har ført til et vanvittig press, satt av både foreldre, lærere, elever selv, samt opptakskrav inn til høyere utdanning.

Av den grunn er det ikke alltid rom for å være med på fritidsaktiviteter og i tillegg ha en jobb eller to ved siden av skolen.

Så kjære selverklærte dommere, vi er ikke alle egnet til å bli leger, advokater eller ingeniører. Det er ikke like mye tid til overs til å både få toppkarakterer, få alle realfagspoengene og hjelpe til med alt av det daglige husarbeidet.

Vi trenger derfor ikke at foreldrene våre skal oppføre seg som dommere, kravene vi stiller til oss selv er mer enn høye nok.

LES OGSÅ: «Bare» elektriker trender igjen

LES FLERE PULS-KOMMENTARER: