Jeg er akkurat så gammel at jeg kan vagt mimre tilbake til en tid uten sosiale medier som Facebook og Twitter.

Sosiale medier har gjort det mye lettere og raskere å spre informasjon, enten det er en betydningsfull nyhetssak eller en klein amatørselfie fra faren din som bare holder deg oppdatert gjennom dagen.

Sosiale medier har også på mange måter endret maktposisjonen i det moderne samfunnet: den har flyttet den fra de med makt og penger, til de med et tastatur og meninger. Det gir unge økt innflytelse.

Sosiale medier er en arena vi unge mestrer: vi vet bokstavelig talt akkurat hvilke knapper vi skal trykke på for å påvirke, opplyse og provosere.

Jeg mener at ungdom aldri har vært så mektige som vi er i dag. Stemmene våre lar seg i mye større grad bli hørt nå, over mye større avstander på brøkdelen av et sekund, enn tidligere.

Vi blir kanskje kritisert for å være selvopptatte og at bruken av sosiale medier kun er overfladisk. Derimot ligger det så mye mer bak disse instagramkontoene og rosabloggerne – de har mange av de samme likhetstrekkene som de personene flertallet hyller som verdenshelter.

Det virker kanskje usaklig å sammenligne Sophie Elise med de store heltene fra moderne tid, men la oss ikke tenke så mye på proporsjoner her. Grunntanken er den samme.

De har anerkjent sin egen maktinnflytelse og utnytter den presist og tidsriktig.

Den eneste forskjellen er at formatet er en blogg. Sosiale medier danner en arena for økt eksponering av «idealpersoner» og «idealliv», som øker presset på unge i dag.

Likevel må vi ikke glemme at sosiale medier også bidrar til økt selveksponering.

Sosiale medier kan bidra til å dyrke selvsentrerte karaktertrekk, men det kan også være positivt dersom det kan styrke selvtilliten til unge mennesker.

Vi er omringet av janteloven, og endelig blir det mer godtatt å vise hva man er god til.

Samtidig blir det vanskeligere å virkelig bli god til noe når kravene stadig øker.

 Følelsen av at flere aspekter ved livet er en konkurranse, har økt. Flere unge opplever psykiske vansker knyttet til press og stress, og ofte kan dette få fatale konsekvenser. Vi må konstant være på hugget når verden blir mindre og konkurransen øker på alle mulige arenaer.

Vi nøyer oss ikke med å være gjennomsnittlige; vi må være blant eliten. Vi blir stadig fortalt at ingen kan prestere maks på alle arenaer, men det stopper oss ikke fra å prøve å være det lille unntaket.

Det er typisk norsk å være best, men det har seg også dessverre slik at det er typisk norsk å være overbelastet.