En gruppe ungdommer og voksne fra Ringerike bestemte seg for å reise et litt mer uvanlig sted i påsken. Audun Bakkerud og Viktoria Saxegaard (19) er to av deltakerne som sitter i Palestina-komiteen som reiste nettopp dit i påsken. Palestina-komiteen er en solidaritetsorganisasjon som jobber for palestineres rettigheter, og for å spre informasjon om situasjonen deres. Ungdommene som var med er aktive i denne, men også i enkelte ungdomspartier.
LES OGSÅ: – Folk levde i slummen bare gangavstand fra store, flotte, dyre hoteller og hus
Med egne øyne
-Palestinakomiteen i Norge støtter palestinernes kamp og det palestinske folkets krav om menneskerettigheter og bedre levekår, frihet, selvstendighet, og rettferdighet. Dette innebærer også arbeid for å legge større internasjonalt press på Israel, for å gjøre slutt på fortsatt pågående kolonisering av palestinske områder, og for å gjøre slutt på okkupasjonsregime, maktmisbruk og etnisk forskjellsbehandling som innebærer apartheidlignende forhold, sier Audun, leder for komiteen.
– Vi dro til Palestina for å se med egne øyne hvordan situasjonen er der nede og hvordan menneskene der har det, forteller Viktoria.
– Dette området er jo dessuten spekket med historiske og religionshistoriske referanser og bakgrunnsfortellinger, som gjør at ethvert skritt vi tar skaper vibrasjoner i fotsålene! Vi håpet at denne blandingen av historisk-kulturell bakgrunn og aktuelle og akutte problemstillinger ville gi inspirasjon for videre engasjement, og at dette kunne baseres på reelle opplevelser og erfaringer, i møte med folk i Palestina, sier Audun.
Okkuperte områder
De forteller om sterke inntrykk på den tolv dager lange turen til Midtøsten, om undertrykte mennesker som føler okkupasjonen på kroppen daglig.
– Vi reiste rundt på hele Vestbredden i Palestina og møtte folk som lever under okkupasjon. Alle var utrolig gavmilde og vi ble invitert inn i utallige hjem som ønsket oss velkommen med både mat og drikke, sier Viktoria.
– Vi snakket med skremmende mange mennesker som kunne kjenne okkupasjonen på kroppen hver dag. Mennesker i flyktningleirer der skolene til barna blir angrepet av tåregass hver dag, ungdommer som har blitt torturert i fengsel da de var 13 år, og foreldre som har mistet barn som var enda yngre, landsbyer der innbyggerne har tilgang til vann 12 timer i uka, mens den ulovlige bosettingen av israelere over gata hadde svømmebasseng og badeland, fortsetter hun.
– Gruppa besto av åtte ungdommer og tre godt voksne deltakere. Vi møtte familier og lokalsamfunn i tillegg til internasjonale organisasjoner og aktører. Noen av stedene vi besøkte var Jeriko, Nablus, Ramallah, Betlehem, Hebron, Nasaret og Genesaretsjøen i Galilea, forteller Audun.
Sterke minner
– En av historiene som gjorde mest inntrykk på meg var en mor som fortalte om sønnen hennes. Han er like gammel som meg og sitter i fengsel. Da han møtte familien i rettssaken noen uker etter han ble arrestert hadde han blitt torturert så mye psykisk at han ikke lenger kjente igjen sine egne foreldre, sier Viktoria.
– Denne turen gjorde meg enda sikrere på mitt standpunkt. Vi snakket med personer på begge sider av konflikten, men israelerne klarte bare å påvirke synet mitt på dem mer negativt. De sa ting som at «fakta er ikke viktig, bare hvordan jeg ser på det» og brydde seg ikke om at bosettinger er en krigsforbrytelse, fortsetter hun.
– Det kanskje sterkeste øyeblikket for meg – var å være i Jerusalem sammen med Sakher, fra Hønefoss, som var der for første gang. Han har vokst opp noen steinkast unna al-Quds, men har aldri før hatt muligheten til å reise dit, på grunn av Israels politikk overfor palestinerne på Vestbredden, som forbyr og forhindrer innreise, forteller Audun.
Engasjement
– Det palestinske folket er blitt skadelidende, og betaler prisen for overgrep de aldri hadde ansvaret for. Jeg håper mange vil fortsette å nærme seg palestinernes situasjon med åpne øyne, og at vi også lokalt kan få flere med på dette engasjementet, ikke minst flere ungdommer, sier Audun.
– Jeg anbefaler absolutt andre ungdom å engasjere seg. Uansett hvilken side man tar i saken, kan vi ikke sitte trygt i Norge og ikke bry oss om hva som skjer med mennesker andre steder i verden. Det har mye å si at man engasjerer seg, selv om man alene ikke kan gjøre så store endringer. Samtlige av palestinerne vi snakket med var utrolig takknemlige over at vi brydde oss om saken deres og at de ikke er alene, men har støtte fra mennesker over hele verden, sier Viktoria.