Carl August Klevjer: Ikke flytt protestene inn mot deg selv

Unge har flyttet sitt opprør og motstand innover. Det har medført en økning i psykiske helseproblemer. Illustrasjonsfoto: Minda S. Persvold

Unge har flyttet sitt opprør og motstand innover. Det har medført en økning i psykiske helseproblemer. Illustrasjonsfoto: Minda S. Persvold

Artikkelen er over 1 år gammel

Før sprengte man postkasser. Nå sitter man på rommet for seg selv. Les skribent Carl sin kommentar om forskjellene mellom generasjonene og hvordan dette kan ha påvirket den psykiske helsen.

DEL

MeningerEn av de mest tankevekkende og interessante uttalelsene jeg har hørt på lenge, fikk jeg servert av ingen andre enn selve mobbeombudet i Buskerud, Bodil Jenssen Houg. Dette var under et foredrag på Gol, hvor uttalelsen led som følgende:

– Min generasjons måte å løse problemer på var å demonstrere, gjøre påfunn, ta igjen mot samfunnet. Dagens ungdom har flyttet protestene inn mot seg selv.

En veldig enkel og presis forklaring på problemet, tenkte jeg først. Men etter noen uker diskuterte jeg statistikken rundt psykisk helse med noen gode kolleger, rent politisk må jeg legge til, men det var da jeg kom til å tenke på hva mobbeombudet hadde sagt.

Kan det være så enkelt? Kan den økende statistikken som peker mot helt feil retning, være et resultat av hvordan vi ungdom har blitt roligere nå enn før? For noen vil selvsagt dette spørsmålet være et helt klart ja, for et mindretall enten kanskje eller nei.

Personlig ville jeg havnet på «tja» nesten umiddelbart, men hvis vi ser på statistikken og tallene, begynner den åpenbare sammenhengen å skimte fram.

Har du noen gang sett en film som framstiller 80-tallet, enten den var laget da eller produsert i nyere tid?

Sammenhengen mellom disse gamle filmatiseringene, som «Stand by me»eller «Stranger Things» er at de framstiller de unge på en helt annen måte enn slik samfunnet gjør nå.

Vi har alltid «bøllene». Den store delen av samfunnet som sprenger postkasser, knuser ruter og tar til gatene for å tale sin sak.

Ser vi på filmer, serier og litteratur som framstiller vår nåtid derimot, ser vi helt andre tendenser. Ungdommen sier ikke lenger ifra. Kampen har blitt flyttet vekk fra gatene, og inn på soverommet.

Carl August Klevjer

Skribent i Pulsredaksjonen

Ser vi på statistikken for medisinering av unge, viser den nemlig at psykiske plager blant unge sto «nesten» stille fra slutten av 1970-årene, fram til den skjøt i været nesten halvveis på 90-tallet.

Felles for ungdom bare noen tiår tilbake, er at ungdomskulturen var mer preget av å si ifra hva som var galt, ta igjen mot den eldre garde, og samles om felles saker.

Ser vi på filmer, serier og litteratur som framstiller vår nåtid derimot, ser vi helt andre tendenser. Ungdommen sier ikke lenger ifra. Kampen har blitt flyttet vekk fra gatene, og inn på soverommet.

Jeg påstår derimot ikke at det er en enkel sak å framstille på noen måter, men når ungdom de siste årene har blitt mer distansert, og ungdomskulturen har blitt mindre, ser vi åpenbart en skremmende sammenheng.

Jeg oppfordrer ingen til å sprenge postkasser, eller knuse ruter, men derimot igjen samles, og tørre å si ifra! Problemene var ikke like framstilt som tabuer før, så hvorfor la trenden snu?

Ikke vær redd for å snakke om det med andre jevnaldrende, ikke flytt protestene inn mot deg selv, men gå ut, og tør å si ifra!

Og ikke la ungdomskulturen forsvinne helt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags