Vi har alle kjent på den gleden vi opplever i det vi får noe nytt. Enten det er en leke du har stirret drømmende på i flere uker, eller dyre klær du vil bli beundret i.

Den berusende lykken som følger med gjenstanden; etterlengtet og elsket. Den blir forsøkt oppsøkt så ofte som overhodet mulig. Hver uke, kanskje oftere.

Der og da er alt perfekt. I det minuttet det kun er deg og den nye mobilen din i deres første og muligens siste forenede øyeblikk.

Du vil elske den og bruke unødvendig mye tid på å overvurdere dens eksistens og framtid med deg.

Den vil sikkert bli passet godt på. Ikke bli mistet i gulvet. Ikke bli lånt ut til småsøsken.

Men så kommer den dagen da en ny utgave foreligger. Da er din nåværende mobil glemt. Den lengtende følelsen etter «det nye» kommer tilbake, og «det gamle» er igjen feil.

Det er et evig mas. Alt vi stadig må ha, og bli sett med. Gang på gang har forskere uttalt seg om nettopp det at materialisme gjør mennesker ulykkelige.

Allikevel gir vi oss ikke med den evige jakten på falsk glede. Vi nekter å innse det. Jeg nekter å innse det.

Tanken på alt vi vil ha summer i oss som sinte bier, mens lysten på det søte liv nesten gnager oss i stykker. Ingen ser på det som et problem, men det er hva materialisme er.

Nå i disse juletider er denne lengselen ekstra sterk. Det er stemmer fra alle kanter som lurer på hva du ønsker deg.

Det er et gavehysteri uten like. Julepynt og gaver har mer å si enn familie og kos. Er ikke treet perfekt, vil heller ikke julefeiringen bli det.

Alle tenker selvfølgelig ikke sånn, men vi lurer oss selv ved å bruke unormalt store summer hvert eneste år på noe som egentlig ikke er viktig.

Så husk dette i år når julestemningen kommer snikende: Det er ikke tingene som gjør oss lykkelige i lengden, men forholdet vi har til menneskene rundt oss.

Julen er mer enn pakker under trærne, og glitrende julepynt. Det er tradisjoner som pepperkakebaking og «Tre nøtter til Askepott» på TV. Det er samlingen av slektninger rundt ribba og juletreet. Det er dette som blir til savnede minner, ikke mobilen som for lengst er glemt.