Dialekter: «Fra knotete grautmål til noe de fleste vil ha»

Adeline og Hermann snakker hver sin dialekt.

Adeline og Hermann snakker hver sin dialekt. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Hvordan står det til med dialektene? Er det kult eller blir en gjort narr av? Vi har snakket med to ungdommer som har helt forskjellige dialekter om akkurat dette temaet.

DEL

PulsAdeline Kristin Lysvoll (17) er født i Harstad men har bodd mesteparten av livet sitt i Tromsø. Hun snakker dermed en blanding av Harstad og Tromsø- dialekten, selv om hun flyttet til Hole for tre år siden.

– Jeg er stolt over dialekten min. Den føltes jo så mye mer spesiell når vi flyttet ned hit, for det er ikke så vanlig at man mange har en spesiell dialekt her nede.

Hermann Johannes Glienke (18) er fra Krøderen.

– Jeg snakker noe bredt til vanlig med noen innslag fra det som heter kryllingdialekt, men noen særlig utpreget dialekt har jeg ikke i den dagligdagse talen, forteller han.

Har blitt misforstått

Hermann har aldri opplevd å bli gjort narr av for ord og uttrykk fra kryllingdialekten, men noen har stusset på hvordan han snakker

– I starten av VG1 var det flere som stusset over at jeg snakket forholdsvis bredt, og at det var noen setninger og uttrykk som var vanskelige å forstå. Det eneste som skjer er at folk av og til spør om jeg kan gjenta det jeg sa, sier han.

– Når folk til tider ikke forstår hva du sier så tilpasser språket seg med tiden, siden man blir så lei av å ikke bli forstått første gangen. Så jeg snakker ikke så bredt nå som det jeg gjorde på ungdomsskolen for eksempel, forteller han videre.

– Vi bruker til tider andre ord enn de bruker her, sier Adeline. Hun legger til at det første hun la merke til da hun flytta var at ting kunne misforstås. Eksempelet hun drar fram er at hun en gang sa hun hadde lyst på «klubbe», og ingen skjønte at det var kjærlighet på pinne.

– Men det gikk ikke lang tid før folk forsto mine unormale ord, legger hun til og ler.

LES OGSÅ: Vær dæ sjæl

Høy status

Adeline og Hermann er begge enige om at dialekt har litt høy status.

– Det er jo din identitet og viser tilhørighet, hvor du er fra, og det vil jeg tro de fleste syntes er unikt, sier Adeline.

Hun ser heller ikke noe vits i å legge om, med mindre folk spør om hun kan gjøre det for gøy. Ifølge hennes observasjoner og hva hun har fått vite av folk, så høres det ut som de fleste liker dialekten hennes og synes den er kul.

Hermann merker at han snakker bredere når han er i Krøderen, og bruker flere ord og uttrykk som han legger igjen hjemme før han drar på skolen.

– Det virker som at det blir flere og flere som ønsker å ha en dialekt. Dialekter har fått seg et løft fra å være knotete «grautmål» som det til tider ble sett ned på, til å bli noe flere ønsker å ha, mener Hermann.

Vil ikke legge om

Verken Hermann eller Adeline kommer til å legge om til ringeriksdialekt.

– Selv om mitt muntlige språk sakte, men sikkert blir preget av hvor jeg oppholder meg mest, så kommer jeg nok ikke til å legge over. Jeg synes dessuten at ringeriksdialekten ikke er særlig spesiell, og ikke så utbredt, forteller Hermann. Adeline avslutter med å si at det ville vært unaturlig for henne og ikke snakke dialekten si.

LES OGSÅ:

Artikkeltags