– Vær dæ sjæl!

Ina Finnerud mener det er viktg at vi beholder dialekten vår.

Ina Finnerud mener det er viktg at vi beholder dialekten vår. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Ina stiller spørsmål ved at «østlandsdialekta» blir gjort narr av. Les kommentaren hennes her.

DEL

Puls-kommentarDialektens posisjon i det norske samfunnet står sterkt blant befolkningen, og er ikke noe som holdes innenfor husets fire vegger. 

For som et naturlig resultat av nokså kuperte, snirklete, høye og upraktiske landskap, har mennesker i Norge levd så å si separat fra hverandre, og det er absolutt ikke rart at dialektene her har fått leve sitt eget liv. Vi har alle slags tonefall, trykklegging, vokabular, varianter av ordet «ikke» og ordet «jeg», og dialektene i vårt ringe land har blitt så forskjellige at folk fra forskjellige dalfører nesten ikke klarer å forstå hverandre. Men er ikke det en del av sjarmen?

Mens de i andre land, som Danmark og Sverige slår over til såkalt riksmål når man er i det offentlige rom, er det i Norge mer enn sosialt akseptert, på grensa til påbudt, at du skal holde dialekten din. Både fra samfunnets kulturelle side og fra et høyere hold, har Norge i mange år, bevisst fremmet en politikk som fremmer språklig mangfold. Man skal være stolt av dialekten sin uansett hvor man kommer fra, og ikke «bøye seg» for de store normsentrene som man som oftest finner i byene. Allikevel har man de siste årene sett en endring i denne mentaliteten.

Hvorfor er det slik? Slik at Østlandsdialekten er den ene dialekten som fortsatt blir shamet?

Jeg selv kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg snakker dialekt. Som holeværing, og foreldre som er Hønefossinger inn i hjerterota er jeg godt vant med a-endelser, sammentrekninger og trykk på første stavelse. Allikevel, velger jeg å legge dialekten min delvis bort når jeg for eksempel snakker for forsamlinger eller har presentasjoner. Jeg slår over til en penere versjon som er nærmere bokmål.

Hvorfor gjør jeg dette? Hvis en bergenser hadde lagt fra seg sin dialekt når han skulle ha et foredrag, hadde vel mest sannsynlig hele Vestlandet reist seg opp i protest.

Det er dette by-land-fenomenet, som er dannet i folks underbevissthet. Det at jo bredere dialekten er, altså jo lenger unna bykjernen du kommer, jo mer blir dialekten din sett ned på. Dette henger også vesentlig sammen med det faktum om du er smart og intelligent, eller i det hele tatt blir tatt på alvor. Hvorfor er det slik at om du vokser opp med en gård som nabo, gjør det deg adskillig dummere enn hvis du vokser opp med et kjøpesenter ved siden av deg? 

Jeg synes den utviklingen vi ser i dagens Norge er trist. Det at alle våre dialekter nå snart smeltes sammen, i hvert fall på et regionalt plan. Karakteristiske dialektord blir heller byttet ut med ord fra bokmål eller byvokabular. Dialekt er jo en del av deg. Dialekt er identitet.

Norge er et land som består av disse distriktene. Ingen dialekt er i prinsippet penere eller styggere. Vi er til sammen alle det som utgjør en herlig miks av regionale, kulturelle og sosiale ulikheter.

Så vær dæ sjæl, og prat dialekta di!

LES OGSÅ: Dialekter: «Fra knotete grautmål til noe de fleste vil ha»

Artikkeltags