– Jeg ble utelatt. Hvordan kan jeg holde tårene tilbake og late som ingenting? | Anonym

ENSOMHET: For noen føles det veldig sårt å ikke bli invitert til arrangementer.  Illustrasjonsfoto: Ingvild Drange Tronhus

ENSOMHET: For noen føles det veldig sårt å ikke bli invitert til arrangementer. Illustrasjonsfoto: Ingvild Drange Tronhus Foto:

Av

En Puls-leser opplevde å ikke være inkludert blant sine medruss i Halloween-helgen. – Ingen ønsker å føle seg alene.

DEL

I Halloween-helgen ble det arrangert en hel rekke med forskjellige fester. Her var russegruppene invitert seg imellom, eller så ba de en annen gruppe som de var venner med. Oppi alt dette støyet med hvilke russegrupper som henger med hvem, glemmes et stort antall av ungdommer som ikke er på noen spesiell «vangruppe».

Hva skjer med disse menneskene i ungdomstiden før russetiden? En leser opplevde denne helgen at han/hun ikke ble bedt bort til noen. Ingen svarte positivt da personen inviterte seg selv. Leseren skrev denne kommentaren som et resultat av fortvilelse, sinne og sårede følelser:

«Ingen ønsker å føle seg alene.

Hvordan føles det at alle vennene dine er invitert på fest, mens du sitter alene hjemme, uten en eneste invitasjon? Jo, la meg fortelle deg.

I Halloween-helgen i år ble tre av mine nærmeste venner bedt med i tre forskjellige fester.

To personer spurte meg om å få låne ting til kostymene sine, men ingen spurte om jeg ville være med.

Da jeg til slutt svelget all stoltheten min og spurte selv om jeg fikk være med, kom de alle med den samme unnskyldningen. «Beklager, kan ikke be flere», «har ingenting jeg skulle sagt, sorry», «sorry vi er for mange». Sorry, sorry og sorry.

Jeg spurte også noen venninner om de ville finne på noe. Da kom unnskyldningene der også, men jeg fant ut at disse unnskyldningene egentlig betydde «beklager, men jeg skal på fest og vil ikke ha deg med.»

Jeg våknet dagen etterpå. Jeg hadde logget meg ut fra Snapchat i går for å slippe å måtte se på alle som hadde det gøy uten meg. Jeg logget meg inn igjen, og hadde det egentlig ganske bra med meg selv. Men da jeg så storyene til vennene begynte tårene å trille. Jeg følte meg alene.

Jeg tenkte litt over hvem av jentene i klassen som mest sannsynlig ikke var på fest i går. Jeg var én av fire. Men det var ikke det som var det verste. Det som bekymret meg mest, var tanken som konstant gikk gjennom hodet mitt; hvordan skal jeg kunne klare å møte alle vennene mine som dro på fester uten meg? Jeg vet at på mandag vil det være masse snakk om hva folk gjorde, hvor de var og hvor fyllesyke de hadde vært denne helgen. En samtale jeg ikke kunne være en del av.

Og hvordan skal lei seg og sinte meg holde tårene tilbake og late som ingenting? Hvordan skal jeg være i stand til å sette på meg denne masken om og om igjen? For denne helgen har vært tøff, og på søndag kjente jeg at det å komme meg opp av senga var vanskelig. Jeg hadde aldri gruet meg mer til å forlate denne trygge basen og dra på skolen.»

Puls

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags