Den internasjonale kvinnedagen er etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter og allmenn stemmerett for kvinner.
Puls har intervjuet to unge kvinner, Kirvil Næss (18) og Aurora Lauhreén Myrås (21), om deres opplevelse av feiringen og feministiske meninger.
Født som mann
Myrås er født biologisk mann, og 2017 blir hennes første år som kvinne med kvinnelig personnummer.
– Dette har endret synet mitt på likestilling, da jeg har aldri følt mer i sosiale situasjoner hvordan jeg blir et objekt framfor et menneske. Nei betyr ikke nei lenger, og man prøver å presse fram viljen sin ovenfor «det svake kjønn», noe som gjør at kampen fortsatt gjelder.
– Vi kvinner er sterke, og en dag er jeg sikker på at jeg og mange andre kvinner vil klare oss uten menn, og at rollene er likestilte, sier Myrås.
Et minnesmerke
Næss forteller at hun opplever at mange mener kvinnedagen er unødvendig, og at hele konseptet blir sett på som selvmotsigelsee. For hvis kvinnedagen handler om likestilling, hvor har det blitt av «mannedagen», og hvis vi skal ha en dag hver for menn og kvinner hvor blir det av dagen for dem som identifiserer seg som noe annet?
Det er et godt poeng, mener Næss, men mener likevel at kvinnedagen er viktig av flere grunner; som et minnesmerke for det kvinner har måttet kjempe for tidligere, som i dag blir sett på som en selvfølge.
Dagen markerer at man fortsatt ikke har kommet i mål, forteller Næss videre, og at det enda er mye å kjempe for.
– Det er en påminnelse om at det fortsatt er enorme forskjeller på kvinner og menn andre steder i verden, og at vi ikke må ta det vi har oppnådd for gitt, forteller Næss.
Myrås synes personlig at kvinnedagen symboliserer håpet på en bedre verden.
– Det er selvfølgelig mange forbedringspunkter når det kommer til kvinners rettigheter, men det kan ikke nektes for at det har blitt mye bedre, i hvert fall i vår del av verden. Jeg synes dagen i seg selv er en flott dag, at man kan feire at kvinner etter en lang kamp fikk stemmerett, og feire dette med en helt egen dag bare for kvinner, forteller Myrås.
LES OGSÅ: Har Sylvi et poeng?
Manglende oppmøte
Myrås sier at hun og alle de yngre generasjonene er ganske late, og pleier til tider å kun tenke på seg selv, langt mer enn andre.
– Jeg og min generasjon er nesten bare opptatt av oss selv, og ser kanskje derfor ikke behovet eller ønsket for å feire kvinnedagen like åpenlyst som før. Jeg går for eksempel ikke i tog fordi jeg egentlig ikke helt har behovet for å markere historie. Fra eget synspunkt er jeg egentlig bare opptatt av hvordan jeg har det, noe som selvfølgelig er ganske tragisk, for jeg føler ikke behovet for å markere noe veldig viktig, sier Myrås.
Næss tror at det blir lavere oppmøte fordi plattformene for engasjement endrer seg. Meninger og debatter heter seg voldsomt opp online, men kan fort bli litt overfladisk. Hvem som helst kan sitte i sofaen hjemme, fortsetter Næss, og skrive med store bokstaver at en sak er viktig.
Å møtes for å kjempe for en felles sak kan skape en følelse av samhørighet, som kanskje forsvinner litt når man sitter foran hver sin skjerm.
– Kampen om likestilling tror jeg kommer til å vare lenge, kanskje fordi likestilling er et såpass stort begrep, som er vanskelig å definere, sier Næss.
LES OGSÅ: Ja, jeg er en «sånn feminist»
Pågående kamp
Det er ikke alltid så lett å se når noen blir undertrykt på grunn av kjønn, sier Næss, og det er ikke til å komme fra at det er forskjeller på folk.
– Det er det som gjør oss unike, men problemet oppstår når det blir forskjellsbehandling på grunn av kjønn, og ikke egenskaper. Vi ser altfor ofte eksempler på dette, og derfor er det så viktig at noen faktisk driver kampen for likestilling videre. Mange kvinnesaker er viktige, og det blir feil å si at den ene er viktigere enn den andre, fortsetter Næss.
De forskjellige sakene kan ha varierende betydning for de enkelte personene, men generelt er alle minst like viktige. Poenget er at det må være gjensidig respekt for og mellom alle kjønn i samfunnet.
– For meg handler likestilling om at alle skal ha de samme mulighetene. Ingen skal bli holdt igjen av undertrykkelse og fordommer, og målet er ikke at alle skal være like, men at alle skal være like mye verdt. Jeg skjønner at muligheten til å endre samfunnet og komme opp i jobber der man kan tjene mer har blitt bedre, men den sosiale likestillingen er ikke like bra, forteller Myrås.
LES OGSÅ: – Feminisme er fortsatt en viktig sak i 2016
Kvinner tjener mindre
Kvinnedagen i 2017 handlert om kvinner i arbeidslivet. FN skriver på deres hjemmeside at kvinner diskrimineres i arbeidslivet. Det eksisterer et lønnsgap mellom kjønnene også i Norge. Jenter og kvinner opplever utstrakt diskriminering og vold i alle deler av verden, skriver de videre.
Diskriminering og undertrykkelse av kvinner er brudd på menneskerettighetene, og hindrer utvikling og fred. Manglende tilgang til reproduktiv helse utgjør en av de største truslene mot kvinner verden over. Tvangsekteskap, menneskehandel og kjønnslemlesting er utbredt praksis. Samtidig må kvinners deltakelse og lederskap i beslutningsprosesser sikres.Både politikk og lovverk må endres dersom kvinner skal sikres like rettigheter til økonomiske ressurser som land og eiendom, arv og naturressurser, står det å lese på FNs nettsider.
LES OGSÅ:
Vi har kommet langt, men ikke langt nok