«Utøya 22. juli»:- Et ærlig bilde som ga oss en nålepute å sitte på i 72 intense minutter.

Kaja (Andrea Berntzen) er hovedpersonen i "Utøya 22.juli". Puls har anmeldt filmen.

Kaja (Andrea Berntzen) er hovedpersonen i "Utøya 22.juli". Puls har anmeldt filmen. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

– Og verdighet fikk vi, sier Ina i anmeldelsen av den ferske filmen om terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011.

DEL

PulsNå kom den. Muligens en av de mest omdiskuterte filmene i Norge det siste halvåret, nemlig 22. juli-filmen. Filmen om den verste terrorhandlingen begått på norsk jord siden andre verdenskrig. Filmen om angrepet, som ikke bare var et angrep på AUF-ungdommene på Utøya, men også et direkte angrep på Norge som nasjon, og mot alle de verdier, tradisjoner og samfunnsstrukturer som vi kjenner og elsker.

Erik Poppes visjon var klar, så klar at det kunne summeres i et eneste enkelt ord: Verdighet. Og verdighet fikk vi.

Etter å noe skuffet ha sett på filmbeskrivelsen at filmen bare varte i knappe 72 minutter, var det bare å finne setet sitt på en stappfull premiere. Realiteten etter bare 15 minutter var at skuffelsen snudde om til et ubehag, og det man helst ville var å forlate salen med en eneste gang.

Sannhet og ærlighet er to sider av samme sak, og har vist seg å være helt essensielt når det kommer til denne filmen. For aldri før har det blitt laget film om en slik hendelse, på en slik måte det har blitt gjort nå.

Det er viktig å skille mellom disse delene, fordi «sannheten om Utøya» er noe som ikke eksisterer. Hver eneste ungdom som var på øya den skjebnesvangre dagen i 2011 har sin egen sannhet, sin egen opplevelse av virkeligheten. Derfor er det ærligheten det ligger på, å gjenskape et ærlig bilde av hva som skjedde.

Det ærlige bildet ga oss en nålepute å sitte på i 72 intense minutter.

Den såre, fiktive historien om to søstre som dro til sommerleir for sitt livs sommer, med politikk, venner, latter og gode opplevelser, som med ett blir et helvete på jord. Fra å stå inne i et vaffeltelt og tulle og le, til å bli kastet ut i en tåke av fortvilelse, redsel, uvitenhet og skrekkslagenhet.

Drønnene fra når kulene nådeløst blir fyrt av gårde skjærer i hjertet hver gang, og gjør at du aldri får hvile. Det drar deg dypere og dypere inn i historien, og du blir konstant minnet på at dette handler om liv og død.

Enkelte scener er så overveldende, både dialogmessig og visuelt, at man helst vil se vekk og holde for ørene.

Filmen viser også hvordan folks sanne jeg kommer fram når de blir satt under et slikt enormt psykisk press, og viser at vi klarer å finne fram medmenneskeligheten vår et sted, langt under all elendigheten. Fellesskap er nøkkelordet. De var alle sammen om dette. Sammen på øya, sammen om katastrofen, sammen om troen på en bedre verden. Det var derfor de var her.

Det er det jeg ønsker å ta med meg fra denne filmen, og det jeg har prøvd å fokusere på i ettertid. Fordi hvis jeg ikke hadde gjort det, kunne en slik film ha holdt enhver våken om nettene, selv uten å ha tilknytning til AUF, pårørende eller Utøya.

Fordi det er viktig å huske, det er viktig å minnes, det er viktig å tenke seg om.

Tenke på hva som betyr noe for deg, hva som betyr noe for samfunnet vårt, hva som betyr noe for «Vårt lille land». 

For høyreekstremismen skyller over Europa som en svart bølge, debatten polariserer seg, vest møter øst og rasisme og fremmedfrykt blir diskutert som aldri før i det offentlige rom.

Men mest av alt må vi tenke oss om, tenke over hvordan vi skal forhindre at en slik ugjerning aldri blir begått noen gang igjen.

Å gi noe terningkast blir liksom litt meningsløst, umulig og unødvendig på samme tid, så det velger jeg å ikke gjøre, selv om mange andre anmeldere har gjort dette.

LES OGSÅ: – Vi trenger å forstå tragedien

Artikkeltags