For 2000 år siden gikk Jesus mot den hellige by, og han visste hva som ventet der fremme: fordømmelse, tortur og døden på korset.

Det er en brutal fortelling som gjør vondt i kroppen. Det gjør vondt å høre om de lidelsene Jesus måtte gjennom. Og hvert år leser Jesus-troende seg gjennom fortellingene om veien mot Jerusalem og prøver å tenke gjennom eget liv, egne veivalg og egen tro.

Fastetiden er en tid for selvransakelse og ettertanke.

Evnen til å bry seg om andre

Empatien vår kan gjøre vondt i kroppen, men uttrykker samtidig noe sant menneskelig. Evnen til å bry seg om andre og føle med dem som har det vondt, uttrykker vår menneskelighet, vår humanitet.

Det er ikke noe som er forbeholdt de kristne, men er allmennmenneskelig.

I disse dager fylles mennesker med høyst ulike livssyn av den samme empatien, og deres menneskelighet kommer til uttrykk i ulike bidrag til dem som er rammet av krig og lidelse i Ukraina.

Jesus som vandrer mot Jerusalem, er bildet på et menneske som ofrer seg for andre. Han velger ikke den enkleste veien gjennom livet. Igjen og igjen bryter Jesus med konvensjoner og strenge regler i medmenneskelighetens navn.

Troen på seg selv

Mennesker som ikke ble verdsatt og anerkjent i samtiden, får av Jesus verdigheten tilbake. Han gir dem tilbake troen på seg selv – og på Gud.

Men det går bare fordi Jesus går ut av sin komfortsone og utfordrer dem som stenger ute og som gjør ondt. Å kjempe for sann menneskelighet var farlig på Jesu tid og er fortsatt farlig i mange deler av verden. Men kirken kan ikke gjøre noe annet – det er kirkens kall fra Gud.

Om den vil være Jesu kirke, må den tørre å protestere når mennesker utsettes for ondskap og våge å handle når mennesker trenger omsorg og støtte.