Hva var det engelen hadde sagt?
Den engelen som sto foran dem og som det lyste av!
Jeg forkynner dere en stor glede! En glede for hele folket!
Det var det!
Det var stor aktivitet i paradiset!

Alle englene var opptatt med å øve til julenatt. Små og store var med i englekoret, og alle gledet seg! Det skulle skje noe helt spesielt julenatt, og sangen de skulle synge var: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.

Ariel var en av de minste englene i paradiset. Han var nokså vimsete, og dessuten var han glemsom. Han var skikkelig flink til å synge, men han klarte ikke å huske de riktige ordene i sangene. Han sang feil. Hver gang de kom til Ære være, sang Ariel Elle melle ...

Kan man glede seg når man er vimsete og glemsom ...?

Gabriel var den største engelen i paradiset. Han var streng, han skjente på Ariel og ba ham sette seg under en palme og øve skikkelig! Og der satt Ariel – under palmen og øvde – men det gikk bare i surr for ham. Og da Gabriel plutselig kom, spratt han opp og ropte Elle melle Gud i det høyeste!

Ariel var lei seg.

Kan man glede seg når man ikke får til det man skal...?

Oops! Nå hadde Ariel glemt seg bort igjen. Englekoret hadde avtalt å møtes over Betlehem, men Ariel kunne ikke huske når ...?

Siden han ikke husket når konserten skulle være, møtte han opp i god tid og gjemte seg bak en sky. Det var natt, det var mørkt, men stjernene lyste, og Ariel så masse rart. Han så bål og sauer og gjetere.

Han så et lite hus også, og over det så han ei stor stjerne. Ariel fløy bort til huset, og der sto englekoret ferdig oppstilt. Alle var glade for å se ham, og han fikk ikke kjeft!

Koret begynte å synge, og ingen gjemte seg lenger. Det lyste og strålte sånn av englene at det ble lyst som dagen!

Inne i huset lå den lille sønnen til Gud som var sendt ned til jorden for å redde alle menneskene.

Denne lille gutten var den store gleden – for alt folket!