Denne artikkelen ble først publisert 15. juli 2021 og er hentet fram igjen til glede for nye lesere.

Det er en ganske utrolig historie Odd Ingar Toresen har å fortelle til Ringerikes Blad. Kona, Tatiana, er russisk, og de to merket seg en navnløs grav på Gjøvik.

– Vi så i avisa at krigsminnesmerker skulle settes i bedre stand, så vi tok en titt, og fant den navnløse grava, forteller han.

Der og da startet jakten på de navnløse soldatene.

– Vi fant ut at vi ville prøve å finne ut hvem det kunne være som lå der. Det har vi klart, sier han.

LES OGSÅ: Siste forsvarshandling på Hvalsmoen – nå er det helt slutt

Gamle avhør

Utgangspunktet var magert: Et nedslitt gravmonument uten navn. Men monumentet hadde en dato.

– Det sto at det var to soldater, som var skutt i Vardal 16. september 1944, sier Odd Ingar.

Dermed startet letingen.

– Vi kontaktet Falstad-senteret i Levanger, og fikk etter hvert tilgang til gamle avhørsprotokoller, forteller han.

Blant annet fant de opptegnelser fra avhøret av Finn Bjørge, som i 1944 hjalp de to soldatene som var på rømmen fra tyskerne.

– Da fant vi navnene ganske raskt. De hadde fortalt til Bjørge hva de het, hvor de hadde rømt fra, og hvordan de hadde kommet seg til Gjøvik-traktene.

LES OGSÅ: Nervepirrende sprengstoff-aksjon på Ringerike: Nå har den siste krigeren falt

Krigsfanger på Vågård

Det viste seg at de to hadde vært krigsfanger i den tyske fangeleiren på Vågård, utenfor Hønefoss. Under tvangsarbeid på Eggemoen hadde det gått en flyalarm.

– De tyske mannskapene stakk inn i skogen på en side av flystripa, mens de to russiske fangene stakk til skogs en annen vei. Så rømte de videre, forteller Toresen.

Rømlingene kom seg etter hvert til Gjøvik-kanten, hvor de fikk hjelp av lokale folk. Men angivere sørget for at de to ble tatt av lokalt politi 7. september. Dagen etter ble de skutt av de tyske okkupasjonsstyrkene. Datoen på minnesmerket var altså satt åtte dager for sent, men identiteten til de to er det likevel ikke tvil om.

LES OGSÅ: Hønefoss-familie er døde vitner til den største forbrytelsen: Nå rettes søkelyset på deres skjebne

Leting etter familie

Navnene på de to var Ivan Aleksander Kalistratov og Ivan Aleksandrov. Og dermed ville noen ha tenkt at jobben var gjort. Det tenkte ikke Odd Ingar og Tatiana.

– Det neste steget var å prøve å finne noen som var i familie med disse to, sier Toresen.

– Vi søkte på «Aleksander Kalistratov», og så at han langt fra var eneste russer med det navnet. Vi prøvde å begrense oss til området nær St. Petersburg, og tok en sjanse på en med samme navn, siden vi tenkte at man ofte kalles opp etter foreldre eller besteforeldre. Det var nesten som lotto.

Det ble gevinst på paret fra Norge. Riktignok ikke i form av en etterkommer med én gang, men den Aleksander Kalistratov de fant var gull verdt i den videre jakten.

– Vi fikk svar fra en pensjonist med navnet Aleksander Kalistratov, som ga klar beskjed: «Dette skal jeg hjelpe med». Letingen ga resultat: Etter hvert fant vi fram til en niese, forteller Toresen.

LES OGSÅ: NRKs Jan Espen Kruse (64) vokste opp i Hønefoss: – Å se mine egne ord på trykk i Ringerikes Blad gjorde noe med meg

Søskenbarn i live

Dermed ble det lettere å spore opp flere familiemedlemmer. Det viste seg blant annet at soldaten som ble henrettet i 1944 hadde et søskenbarn som fortsatt var i live, i en alder av 100 år.

– Han husket Aleksander Kalistratov, sier Odd Ingar Toresen.

Fangekameraten til Kalistratov har så langt budt på litt større vansker. Ivan Aleksandrov er heller ikke noe uvanlig navn.

– Vi vet at familien hans flyttet til Baku i dagens Aserbajdsjan. Det kompliserer ting litt, siden veldig mange russere valgte å flytte ut av Aserbajdsjan da landet ble selvstendig tidlig på 1990-tallet.

Derfor pågår letingen fortsatt.

LES OGSÅ: Jan Helge opplever enorm interesse for krigen: Boken han gir ut nå er noe helt nytt

Seremoni med ambassadøren

– Vi håper fortsatt det skal være mulig å finne etterkommere. Vi har journalister i Russland som jobber med saken, og det kommer snart en reportasje i et stort magasin som handler om krigstiden. Kanskje leser noen den, og tenker at «han kjente jeg», sier Odd Ingar.

Letingen han og kona har gjort har gitt stor oppmerksomhet.

– Først og fremst er navnene nå tilføyd på monumentet på Gjøvik. Vi hadde opprinnelig en plan om å få familiemedlemmer hit til seremonien da navnene ble tilføyd på steinen tidligere i år, men på grunn av korona måtte vi la det være, sier han. Russlands ambassadør deltok ved høytideligheten på Gjøvik.

– Vi fikk laget en film av seremonien. Så viste det seg at en av sønnene til en niese av Kalistratov jobbet i en TV-stasjon i storbyen Jaroslav. På frigjøringsdagen 9. mai hadde de stor sending, hvor vi var med på Skype. Da viste de også en del fra seremonien her på Gjøvik, sier Odd Ingar.

Hvem hjalp dem her?

Han håper også det skal være mulig å komme i kontakt med noen i området vårt, på Ringerike eller Jevnaker, som har hørt om flukten fra Eggemoen.

– Da de to kom til Gjøvik, hadde de med seg et håndtegnet, grovt kart. Det var jo ikke akkurat så mange bokhandlere på veien til Gjøvik den gangen, så de må ha fått hjelp av lokale folk, sier Toresen.

– Om noen har hørt om foreldre eller besteforeldre som hjalp to russiske krigsfanger på rømmen, vil jeg veldig gjerne høre fra dem, sier Odd Ingar Toresen.