Han hadde vært i bowlinghallen bare en uke tidligere, så noe overraskende var dødsfallet. Likevel må det være riktig å si at formen hadde skrantet noe de siste par årene.

Odd kom flyttende med familien til Hønefoss i 1969. Han hadde vokst opp i Ytre Arna ved Bergen og utdannet seg som tekstiltekniker. Etter noen år på Lillehammer, forlot han tekstilbransjen da han i 1969 ble ansatt som ungdoms- og idrettssekretær i Ringerike kommune.

Han engasjerte seg med stor kraft i alt ungdomsarbeid, det være seg ungdomsklubber, musikkorps eller organisert idrett. Men det er vel ikke til å stikke under stol at friidretten lå hans hjerte nærmest. Han var vokst opp i en friidrettsfamilie og var selv aktiv. Han sa nei til faste verv de første årene i Ringerike Friidrettsklubb, men gjorde en kjempeinnsats som sekretær for hovedkomiteen i NM i 1974. I arbeidet med å skaffe permanent dekke på Stadion var han hovedarkitekten. Først kom det gummiasfalt, deretter tartandekke – og til slutt et forbedret syntetisk dekke i 1985.

I 80-åra påtok han seg formannsvervet i friidrettsklubben i fire år, og ikke nok med det – han begynte også som trener. På det tidspunktet hadde allerede hans eldste sønn lagt en habil friidrettskarriere bak seg, men nå sto yngstesønnen Jan Erik for tur. Som personlig trener i alle år, skal Odd ha sin del av æren for det som endte opp med to NM-gull på 400 m hekk.

Etter hvert gikk Odd over i en stilling som informasjonssekretær i Ringerike kommune med godt synlig tilhold i 1. etasje på Rådhuset. Han jobbet i tett samarbeid med rådmannen og kultursjefen, og med sitt utstrakte nettverk ble han en viktig mann for kommunen. Nevnes kan hans sentrale rolle i utvekslingen mellom Emmeloord i Nederland og de nordiske vennskapsbyene.

Det var et hardt slag da han som ung pensjonist mistet kona Ingrid i 2007, men han hadde en stor familie å støtte seg på, fire barn og etter hvert 11 barnebarn. Som eldstemann i en søskenflokk på fem, var Odd den selvskrevne pater familias i storfamilien Brudvik. Hjemstedet Ytre Arna hadde hele livet en viktig plass i hjertet hans, og helt til det siste drysset han historiske fortellinger og opplevelser over beboerne på Ytre Arna.

Som pensjonist fikk han bedre tid til reising, og Odd fant virkelig sitt utenlandske paradis på Kreta. Han reiste flere ganger i året til Chania, der han gledet seg over klima og natur, og ikke minst nære venner. Det var rørende å se gjensynsgleden formidlet på Facebook mellom Odd og hans greske «familie» hver gang han satte føttene på gresk jord.

Odd likte å konkurrere, og bedriftsbowlingen tilfredsstilte mye av dette behovet. Etter hvert ble det sosiale behovet viktigere enn konkurransen, og kameratgjengen som bowlet og tippet sammen de siste 6–7 årene hadde mye moro sammen.

Gjennom Odds aktivitet på Facebook var det mange som oppdaget nye sider ved han. De nære ting, de små gleder, naturen – han kunne reflektere over alle livets mysterier. Nå sto Odd klar til å favne våren med uforminsket livsappetitt, men selv om viljen var like sterk, strakk ikke kreftene lenger til.

Fred over Odd Brudviks gode minne!

På vegne av venner

Per H. Stubbraaten