Samarbeid med barnevernet?

- Barnevernets virksomhet hjelper ikke, som sagt: antakelig skader den tvert imot, skriver Marianne H. Skånland.

- Barnevernets virksomhet hjelper ikke, som sagt: antakelig skader den tvert imot, skriver Marianne H. Skånland. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Leserbrev Av Marianne H. Skånland

I Ringerikes Blad 14. september legger Elisabeth Holen, fylkesdirektør i NAV Buskerud, stor vekt på viktigheten av å støtte opp om at ungdom gjennomfører utdanning og opplæring til et yrke. Hun har utvilsomt mye å fare med i sin beskrivelse av hva som kreves i arbeidslivet i våre dager. Imidlertid fester jeg meg ved at hun blant etater NAV vil samarbeide tett med, nevner barnevernet.

At det skulle styrke unges vilje og evne til å gjennomføre utdanning å bringe barnevernet og beslektede etater i kontakt med dem, er en formodning som ikke støttes av erfaring eller i undersøkelser med god statistikk. Det er langt sannsynligere at barnevernstiltak blir forløperen for arbeidsløshet, tidlig uføretrygding, hyppige og alvorlige helseproblemer, fengselsopphold, og tidlig død. Og «langt sannsynligere» betyr her alvorlig overhyppighet.

Nå hører jeg for mitt indre øre en vanlig påstand: at slike tragedier sikkert skyldes barnas familier før barnevernet kommer inn i bildet. Nei, slik er det ikke. Det er tvert imot relativt sannsynlig at barnevernet faktisk forårsaker de dårlige resultatene. Det gjøres stadig studier av forskjellige aspekter av barnevernsbarns liv og utvikling, i inn- og utland. Særlig skoleprestasjoner blir mye studert, antakelig fordi de er relativt lett målbare. En del studier er godt fundert, med bruk av kontrollgrupper, eller med sammenligningsgrupper av barn som lever under samme slags forhold som barnevernsbarn er fjernet fra, men hos sine egne foreldre. Det finnes også studier av søsken hvorav noen har vært tatt fra foreldrene mens andre har fortsatt å bo hjemme.

Det slike studier viser, er så dystert angående barnevernets resultater at det burde få folk til å våkne. Uansett hva som gjøres av barnevernet for å støtte og hjelpe, er resultatet alarmerende av å berøve barn deres egen familie eller utsette dem for andre tvangstiltak fra barnevernet side. La meg bare kort nevne én studie, som er norsk og som nettopp illustrerer at geskjeftighet av typen barnevern ikke leder til tilegnelse av kunnskap og suksess i yrkeslivet, men snarere til slike resultater som jeg nevnte ovenfor. Resultatet i prosent er også særlig klart her: Ellen Kjelsberg publiserte i 1999 en artikkelsamling om undersøkelse av senere livsløp for ca. 1000 ungdommer som hadde vært igjennom barne- og ungdomspsykiatrien og hvor fosterhjem hadde vært brukt som behandling. Bare 23 prosent av disse klarte seg gjennom de påfølgende 15–30 årene uten enten å være kommet i fengsel, eller være blitt tidlig uføretrygdet, eller være død – blant annet gjennom selvmord, eller en kombinasjon av flere av disse.

La meg også nevne en mer uformell undersøkelse utført uten sammenligningsgrunnlag: På et advokatkontor i Oslo med en stor strafferettspraksis (over 1.000 saker i året) gikk man tidlig på 90-tallet igjennom sine arkiver, og fant at av tiltalte som kontorets advokater hadde vært forsvarere for, hadde 50 prosent vært under barnevernets omsorg i kortere eller lengre tid i oppveksten, og ytterligere 30 prosent hadde vært under andre barnevernstiltak. Man skal ikke ha blind tillit til at norsk etterforskning og strafferett bare setter skyldige for domstol og i fengsel. Men de det dreide seg om var i all fall kommet såpass nær kriminell virksomhet at de var blitt tiltalt. Av folk som har berøring med fengselsvesenet i sitt yrke er jeg blitt fortalt at andelen fengslede som er tidligere barnevernsbarn, er påfallende høy i alle de fengsler de har hatt kontakt med.

Lignende observasjoner finnes i utlandet. Fengselskarriere samsvarer generelt dårlig med tilfredsstillende yrkesliv, og barnevernets virksomhet hjelper ikke, som sagt: antakelig skader den tvert imot.

Når det nettopp i disse dager fortelles fra NOVA at det går bedre med barnevernsbarn nå, finnes det trolig bedre forklaringer enn den en sentral person i barnevernet i årevis, psykologen Elisabeth Backe-Hansen, lanserer: at «Den forbedringen man ser i senere årskull kan tyde på at barnevernet gjør noe riktig». Det er nok mer nærliggende å anta at barnevernets økende tempo i omsorgsovertakelser fører til at de går til aksjon mot flere barn og unge som har bedre ressurser og overlevelseskraft selv, som derfor klarer seg på tross av barnevernets aksjoner.

Det slike studier viser, er så dystert.

Artikkeltags