- Jeg vet ikke hvor hun er, men håper hun har det bra. Og jeg håper hun vil ta kontakt med oss.
Trude Beate var 14 år da lillesøsteren ble født på Ullevål sykehus 2. oktober i 1988. Hun rakk så vidt å bli kjent med henne. Men hun glemmer henne aldri.
Vanskelig
- Jeg forsøkte å kontakte barnevernet for et par år siden, men de kunne ikke hjelpe meg. Slik loven er, er det søsteren min som må henvende seg for å finne oss. Men jeg klarer ikke å sette meg rolig ned og vente. Jeg er sikker på at hun er der ute et sted, og hun skal vite at hun har en familie med bestemor og halvsøsken som bare lengter etter å møte henne igjen og bli kjent med henne. Hvis hun vil, sier Trude Beate.
Stort engasjement
For en uke siden opprettet hun gruppen «Vi leter etter vår bortadopterte søster» på Facebook. Mandag hadde gruppen over 20.000 medlemmer.
- Det gir meg håp, sier Trude Beate, som er overveldet over at så mange engasjerer seg. De aller fleste med oppmuntringer, råd og støtteerklæringer og noen med henvisninger til egne erfaringer. Noen er også kritiske.
- Jeg forstår dem, sier Trude Beate.
- Vi ønsker på ingen måte å trenge oss på i livet hennes. Vi er nokså sikre på at hun vet at hun er adoptert. Og vi tror hun kjenner sin bakgrunn og historie. Vi vil bare fortelle henne at vi er her for henne. Hvis hun vil.
Trude Beate har vært svært forsiktig med å fortelle hele historien på Facebook.
- Det er ikke alt jeg vil brette ut der.
Sterk kost
- Det er ganske sterk kost og noe som har preget oss hele livet. Vi har jo også et håp om at søsteren vår skal se denne gruppen, og jeg vil ikke at hun skal lese vår/hennes historie der inne. Dette er noe vi vil fortelle henne når hun er klar for det og hvis hun vil møte oss, skriver Trude Beate på Facebook.
Men hun vil snakke med oss. Det er sterk kost.
- Jeg er født i Hønefoss. Moren og faren min skilte seg da jeg var ett år. Da jeg var seks flyttet moren min og jeg til Oslo. Mamma hadde rusproblemer. Hun levde et nokså hardt liv og måtte svare for ting hun gjorde. I en periode bodde jeg hos mormor, men flyttet etter hvert tilbake til mamma igjen. Jeg trengte henne, og jeg tror hun trengte meg. Men hun hadde det ikke enkelt. Det hadde ikke jeg heller, sier Trude Beate.
- Hadde det ikke vært for gode venner og folk som støttet meg, vet jeg ikke helt hvor jeg hadde vært. Men de var der.
Tragisk
- Da jeg var 14, fikk mammaen min en datter med samboeren sin. Vi kalte henne «Maria». Hun var syk da hun ble født, fordi mamma hadde ruset seg. Derfor bodde hun på «Aline spebarnshjem» etter fødselen. Jeg var på sykehuset og besøkte henne nesten hver eneste dag, og ble veldig glad i henne. Etter en måned kom hun hjem. Bare noen dager etterpå døde mamma av en overdose.
- Jeg hadde vært ute med noen venner. Oppdaget at det sto en sykebil utenfor inngangen vår. Jeg tenkte mitt, sier Trude Beate.
Hun ble møtt av ambulansepersonell, politi og barnevern inne i leiligheten.
- Jeg forstod med en gang hva som hadde skjedd. Det eneste jeg tenkte på var «Maria». Men jeg fikk ikke engang lov å holde henne. De tok henne med seg og gikk. Hadde jeg enda vært voksen nok til å ta meg av henne. Men jeg var 14. Og jeg visste at jeg ikke kunne gjøre noe som helst før jeg ble 18.
Mange følelser
- Det er rart, sier Trude Beate, ettertenksomt.
- Vet du, jeg husker så lite av hva som skjedde etterpå. Jeg tror jeg bodde hos noen venner. (Jeg tror ikke de aner hva de har betydd for meg). Før mormor kom flyttende til Oslo og tok seg av meg. Det var her jeg ville bo. Det var her jeg hadde vennene mine, skolen og nettverket mitt.
Det gikk noen måneder. En dag ble Trude Beate og mormoren invitert til en leilighet (jeg vet ikke hvor det var, sier Trude Beate) for å hilse på «Maria».
Ingen anelse
- Jeg tror hun var i et midlertidig fosterhjem. Det ble tatt noen bilder av oss. Jeg lekte med henne og holdt henne. Hun virket helt frisk og fornøyd. Etter det har jeg ikke sett henne. Men jeg har tenkt på henne hver eneste dag siden.
- Etter at jeg startet gruppen på Facebook har alt blitt så mye sterkere. Jeg husker mange ting jeg har fortrengt. Det er en hel berg- og dalbane av følelser, sier Trude Beate.
- Jeg har ingen anelse om hvor «Maria» er. Jeg håper bare hun er der et sted, og at hun ønsker å møte oss. To halvsøsken. Meg og Tommy, som er sønnen til mammas samboer. Faren hennes døde for mange år siden. Men «Maria» har bestemor i Hønefoss. Og vi lengter etter å møte henne igjen, sier Trude Beate.
Leter videre
- Jeg gir meg ikke nå. Jeg har (med litt skepsis) skrevet til TV2, som skal igang med et program om mennesker som leter etter slektninger. Jeg kommer til å ta kontakt med myndighetene igjen, for å se hva de kan hjelpe meg meg. Men jeg vil ikke trenge meg på. Jeg håper bare så inderlig at «Maria» kanskje leser dette, eller er inne på «Facebook» og at hun ønsker kontakt med oss. Det ville bli den lykkeligste dagen i mitt liv, sier Trude Beate.